The Donnas

Vulgær, bredbeint glamrock er lov igjen.

Øyenskyggen henger tungt og referansene til Ramones' og Kiss' 70-tallsunivers er ikke få hos The Donnas. Jentegjengen helt tidlig i 20-åra - en slags millenniumsutgave av The Runaways fra Bay Area, California - lever for feite, primitive gitarriff og sanger på under tre minutter. Babsene synger om å få seg et ligg, få seg en sipp av en Jack og få seg kul skyss til den feteste festen med den heiteste daten. Holdningene og musikken er imponerende forsteina, og rimelig sjarmerende. Det pussige er at det hviler en slags uskyldsren entusiasme over jentenes totalt puristiske holdning til denne stupide og urcatchy tegneserierocken. «Forty boys in forty nights/I got no time to see sights,» synger Donna A (egentlig Brett Anderson) med dødsforakt i turnéschlägeren «40 Boys...». I tillegg har gjengen helt opplagt en viss teft for enkle, gledestrålende og punka glamrocklåter bygd for Ramones-fiksert retro-eskapisme.