Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

The Donnas

Jevnt gode, men mangler en topp eller to.

CD: Alle vokser jo til, også fire California-jenter som breibeint plasserer seg midt mellom Joan Jett, Mötley Crüe, The Ramones og Blondie. Borte er Donna, Donna, Donna, Donna og tyggegummilyrikk, nå er det deres virkelige navn som gjelder, og tekster om følelser, den vanskelige kjærligheten og hvor mye mann en mann egentlig er. Musikalsk fortsetter The Donnas sin evolusjon fra cheerleader-punk til 70- og 80-tallets harde og fengende festrock. Det er melodiøst, stilistisk og glatt, men med et par uimotståelige ekstradimensjoner: Vokalist Brett Anderson har den herlig amerikanske pøbelvrien på stemmen og du ser for deg gitarist Allison Robertson i alvorlig Angus Young-positur der hun leverer den ene soloen etter den andre. Problemet med «Gold Medal» er at det virkelige godriffet og godrefrenget mangler. Og da blir det ikke skikkelig fest.

JEVNE:</B> Godlåta mangler denne gangen for The Donnas.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media