ANTIHELT: Marilyn Manson bør se seg om etter ny jobb, i alle fall om man tar Quart-prestasjonen med i beregningen. Foto: Anders Grønneberg.
ANTIHELT: Marilyn Manson bør se seg om etter ny jobb, i alle fall om man tar Quart-prestasjonen med i beregningen. Foto: Anders Grønneberg.Vis mer

«The god of fuck» har et potensproblem

Total nedtur på Quart.

||| KRISTIANSAND (Dagbladet): For ti år siden gikk misjonsgrupper i forbønn for å stoppe Marilyn Mansons Quart-debut. Protesttogene har latt vente på seg i denne runden. Det sier kanskje noe om at provokasjonsaspektet for lengst har gått ut på dato. Hans politiske brodd har tatt bakdøra og de berømmelige perversitetene får knapt tanta på femti til å heve øyenbrynet.

Da sitter man igjen med et par grunnleggende elementer som må være til stede for at skuta skal holde seg flytende: en vital katalog, engasjement og litt fyrverkeri for øyet. Ingen av disse faktorene kom til syne under Mansons Quart-retur.

Han har nok av slagere fra de tidligere platene, men når «Disposable Teens» og «Irresponsible Hate Anthem» kommer som reddende engler etter tidenes slappeste konsertåpning, vingleklipper Manson like så godt sine englebarn ved sløyfe halve strofene, komme med halvkvalte brøl og synes tydeligvis det er mest komfortabelt å sitte på huk foran på scenen, totalt likegyldig til det som skjer blant sine egne og i publikum.

Så var det showet da. Tja, der Ozzy Osbourne brukte kvelden i forveien til å spraye publikum med vannkanon, nøyer Manson seg med å kaste et par flasker Imsdal ut i blant sine tilhørere og posere mellom lyskastere mens scenearbeiderne kliner leppestift i ansiktet på han.

Det som har vært konserthøydepunkt ved tidligere anledninger, «Dope Show», «Sweet Dreams» og «The Beautiful People» fremstår som energiløse og saktmodige sørgemarsjer. Og når mye av scenetiden går med til den nitriste sisteskiva, blir det enda vanskeligere å få mattematikken til å gå opp.

Når det er på tide å be om syndsforlatelse, svarer Manson med å ta på seg en gitar han står og dasker umotivert på i fem minutter i noe som høres ut som et halvhjertet forsøk på Pattis Smiths «Rock 'n' Roll Nigger»-signaturriff. Da har publikum for lengst begynt å rusle mot utgangen.

Han sa det egentlig best selv, «mitt navn er Marilyn Manson og jeg har et jobbproblem». Hold på den tanken, Marilyn.