«The Good, the Bad, the Weird»Barnslig nudelwestern, men volden er for voksne.

«The Good, the Bad, the Weird» er full av fart og farger, men hjernedød og uten spenning.

||| FILM: Vi befinner oss i Mandsjuria (det nordøstlige Kina) på 1930-tallet. Den gode, den onde og den rare slåss så blodet skvetter om et skattekart, en idé like sliten som Harrison Ford.  

Den onde (Lee Byung-hun) er en psykotisk, selvdiggende hipstergangster i pinstripe og hvit skjorte som skyter og herjer og snitter opp folk med kniv, uten at dette går ut over frisyren. Den gode (Jung Woo-sung) er en pregløs dusørjeger med godt sikte, mens Den rare (Song Kang-ho) flere ganger er på grensen til morsom. Alle tre er flate som den mandsjuriske ørkenen.  

Vi kan betrakte denne drøye to timer lange koreanske westernpastisjen som en tyggegummiversjon av Sergio Leones mytetunge spagettiwestern, «Den gode, den onde og den grusomme», spilt inn i Italia og Spania midt på 60-tallet.  

Minus manus
Filmen skal få poeng for sine feiende flotte farger og til dels energiske skytesekvenser, og hadde regissør Kim Ji-woon hadde et middels talent for karaktertegning og andre ingredienser en film bør inneholde, kunne dette blitt en fornøyelig komedie. Dessverre er dialogene i de små pausene mellom slåsskampene utlånt fra Museet for giktbrudne westernklisjeer og manuset blir skutt i remser tidlig i første akt.  

Den onde (argh, han er så irriterende) er en parodisk fjott, bare opptatt av å sjonglere med sine kniver og posere med skjortekragen opp og luggen dandert foran det ene øyet. Sammen med Den gode og Den rare havner han i stadig mer forvirrende kampscener i sin jakt på det tåpelige skattekartet som alle er ute etter: Den rare for å bli rik, de japanske okkupantene for å redde imperiet, Den onde for å dekke frisørutgiftene og Den gode fordi han, tja, lar seg rive med.  

Slitsom gladvold
«The Good, the Bad, the Weird» er en svært barnslig slapstick-komedie, men volden er for voksne. Moroa har fått 15-års grense, det vil si at tolvåringer kan ta del i varierende former for ufrivillig blodgiving og flere episoder der spisse gjenstander kjøres dypt opp i avløpet på brysomme banditter. På sitt beste en spinnvill voldsballett av en nudelwestern, men for det meste satt jeg med opplevelsen av å bivåne spetakkelet fra en ammunisjonsfabrikk i lys lue, samtidig som jeg kjempet en innbitt kamp for ikke å duppe av.