The Guardian lurt trill rundt av historien om «den dansende dop-produsenten» Marius (27)

- Greit å få fram at jeg ikke er en utnyttende drittsekk.

(Dagbladet): Med den boblende discolåta «Inspector Norse» leverte DJen og produsenten Todd Terje i fjor sommer den mest populære norske elektronikahiten utenlands siden Röyksopps «Eple».

I kortfilmen «Whateverest», regissert av Kristoffer Borgli, blir man man kjent med en fiktiv versjon av en musiker ved navn Marius Solem Johansen (27), som skal være inspirasjonen bak Todd Terje-hiten. Kortfilmen følger 27-åringens hverdagssysler, som blant annet involverer å ruse seg på et selvkomponert dop kalt Inspector Norse Spesial, drifting av et solstudio og mye dansing.

På limpinnen Selv om «Whateverest» kan virke som en dokumentarisk film om Solem Johansens smått tragiske skjebne, så er den både skrevet, spilt og regissert - noe den britiske avisa The Guardian ikke fikk med seg i helga.

For i sin omtale av «Inspector Norse» og «Whateverest» skriver den anerkjente musikkjournalisten Alexis Petridis blant annet følgende:

- De fleste har trodd at at tittelen har vært et ordspill på den avdøde tv-detektiven og Todd Terjes skandinaviske røtter, men sannheten viser seg å være enda merkeligere. Inspector Norse er en ekte person - en 27-åring ved navn Marius Solem Johansen som eier et solstudio i en liten norsk by.

«Whateverest»-regissør Kristoffer Borgli forteller til Dagbladet at Petridis ikke er den første som har gått på limpinnen og trodd at kortfilmen er en reel dokumentar.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Med mindre at folk har kjent enten Marius eller meg, så er det jo egentlig ikke noe å ikke tro på. Jeg ville lage noe som var såpass tona ned at det kunne være sant, men såpass spesielt at det var interessant.

Borgli forklarer at det for det meste har vært folk i utlandet som har tatt kortfilmen for god fisk.

- Men den er blitt omtalt som en dokumentar også på flere norske festivaler.

Journalistens oppgave Regissøren, som har vunnet flere internasjonale priser, sammenligner skillet mellom fiksjon og virkelighet i «Whateverest» med hvordan Coen-brødrene framstilte «Fargo» som basert på en sann historie.

- Meningen er ikke å lure folk, men å gi dem en opplevelse. Jeg tror publikum bryr seg mer om karakteren og historien når de oppfatter det som ekte, sier han.

- Og nå har Alex Petridis i The Guardian gått på limpinnen. Føler du at du lurer noen ved å framstille det som ekte?

- Det er vel heller journalistenes oppgave å sjekke ektheten i dette med meg. Jeg kunne jo skrevet i rulleteksten at det var skrevet og regissert, men siden jeg ikke har gjort det, er det kanskje et ønske om å kaste litt mystikk rundt filmen.

- Hva tenker du nå som det er kjent at «Whateverest» ikke er en ekte dokumentar?

- Hvis jeg skulle velge, så ville jeg nok at denne mystikken fortsatt skulle være intakt. Men siden det er jeg som har skrevet og regissert filmen, og dermed er fyren som dytter kameraet i ansiktet til Marius uansett hvor vondt han har det, er det jo kanskje greit å få fram at jeg ikke er en utnyttende drittsekk, sier Borgli.

Overrasket The Guardian-journalisten Alex Petridis blir overrasket når Dagbladet forteller ham at han har blitt lurt av kortfilmen.

- Really? I had literally no idea! God, it totally took me in. It's still an amazing film: incredibly convincing, skriver han på Twitter.

Han forteller at han ved ett tilfelle lurte på om det hele var tull, men at han fort slo det fra seg.

- I had one moment of doubt, when I looked on Youtube and could only find one video he was supposed to have uploaded, when Todd says in the film he'd uploaded «loads» of films. But I dismissed it. The guy in the film is really convincing.

Han er imidlertid uenig i at Borgli kan bli oppfattet som en utnyttende drittsekk.

- When I thought it was real, I didn't think that the film was exploitative at all! I thought it handled the subject sensitively.

NEDTUR: Det kunstig framstilte dopet i kortfilmen har også sine bieffekter. Foto: Kristoffer Borgli
NEDTUR: Det kunstig framstilte dopet i kortfilmen har også sine bieffekter. Foto: Kristoffer Borgli Vis mer