TJENERINNER: «The Handmaid’s Tale», Margarets Atwoods dystopi fra 1985, er blitt TV-serie. Video: Hulu Vis mer

«The Handmaid’s Tale» er kraftig kost

En feministisk skrekkvisjon.

TV-serien «The Handmaid’s Tale» starter med en sirene, og fortsetter like subtilt som rødfargen på kjolene til alle sexslavene i serien. Eller sagt på en annen måte:

Hvis du synes feminister er slitsomme, er det en viss mulighet for at du kommer til å hate denne serien. Det er synd, for historien er god, og det litterære opphavet intet mindre enn fantastisk.

The Handmaid's Tale

5 1 6
26. april
Beskrivelse:

TV-serie

Kanal:

HBO Nordic

«Kraftig kost i feministisk drama om et framtidig amerikansk skrekksamfunn.»
Se alle anmeldelser

Margaret Atwoods «The Handmaid’s Tale» kom ut i 1985, og er en uhyre velskrevet og spennende dystopisk roman om et framtidig amerikansk skrekksamfunn, styrt etter kristenkonservative og dypt kvinnefiendtlige lover. I likhet med andre eldre dystopier, som «Brave New World» og «1984», har den fått økt oppmerksomhet den siste tida. Særlig i forbindelse med debatten om abort og kvinners adgang til å bestemme over egen kropp. For «The Handmaid's Tale» viser abortmotstanden i sin ekstreme ytterlighet.

Fødemaskiner

Den nye tv-serien fra Hulu utnytter aktualiteten, og når hovedpersonen Offred (Elisabeth Moss fra «Mad Men») ser tilbake på tida rett før revolusjonen, ligner det dagens USA. Hun het June, var gift, hadde en liten datter, og jobbet i forlag i en amerikansk storby. Hovedhandlingen foregår noen få år senere, og nå hun har blitt en «handmaid» - konkubine til en av diktaturets kommandører. Én gang i måneden må hun spre beina for ham, mens kona hans sitter bak og holder henne fast.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Offred er nemlig en av få kvinner som fortsatt kan få barn, i et samfunn der antallet dødfødsler og spontanaborter er skyhøye og flertallet av både menn og kvinner er sterile. De fruktbare kvinnene tvinges til å jobbe som fødemaskiner for eliten.

I glimtvise tilbakeblikk får vi se hvordan samfunnet endret seg, og hvordan Offred – navnet er satt sammen av «of» og fornavnet til kommandøren – havnet der hun er nå. Hvordan den lille familien hennes forsøkte å flykte, men ble stoppet nær grensa til Canada. Datteren ble tatt fra henne, og mannen trolig skutt.

THE HANDMAID: Elisabeth Moss er Offred, eller June, som hun het før revolusjonen. Foto: HBO NORDIC
THE HANDMAID: Elisabeth Moss er Offred, eller June, som hun het før revolusjonen. Foto: HBO NORDIC Vis mer

Bibelsk opphav

Atwood har omtalt fortellingen som et svar til dem som snakker om undertrykkende regimer som noe som «aldri kunne skjedd her». Alle fortellingens grufullheter, for det blir flere, har røtter i virkelige hendelser eller skikker rundt om i verden, USA inkludert. Det konservative styresettet bygger på ideene til kristne puritanere i New England på 1700-tallet. Handmaid-ordningen stammer fra bibelfortellingen om Rakel og slavinnen Bilha («the handmaid» på engelsk), som ble gitt til Rakels ektemann Jakob fordi hun ikke selv klarte å bli gravid. Bilha skal ha født to sønner, som Rakel oppfostret som sine egne.

Slik ordningen fungerer her, kan den umulig være ideell for noen – ikke engang for kommandøren (Joseph Fiennes), som utfører det månedlige ritualet med en komisk påtatt likegyldighet. Eller forsøk på verdighet, kanskje. En styrke ved serien, er at den får fram det absurde i mange av situasjonene, og kaller på latteren, uten å avdramatisere dem.

LEDER: Joseph Fiennes spiller kommandøren. Foto: HBO NORDIC 
LEDER: Joseph Fiennes spiller kommandøren. Foto: HBO NORDIC  Vis mer

Men kvinnene i serien går alle rundt med det samme forpinte ansiktsuttrykket. Det er som om de frykter at demningen skal briste og raseriet fosse ut hvis de åpner munnen for mye. Og det skal ikke mye til for å si noe livsfarlig, i dette angiversamfunnet.

Sterke virkemidler

Historien brettes sakte ut, og særlig første episode blir litt klaustrofobisk, med all den krampaktige selvkontrollen og Offreds tanker som et sarkastisk kommenterende lydspor. I bildene er det perfekt symmetri. Konkubinene har røde, fotside kjoler, konene litt kortere blå. All aktivitet er organisert i ritualer og seremonier, alt er uhyggelig ryddig og gjennomkontrollert. Offreds tilbakeblikk til «den normale verden» kommer som en lettelse, og viser dessuten Moss’ repertoar som skuespiller: Før revolusjonen var hun livlig og pratsom, bekymringsløs – og naiv. «Før sov jeg, men nå er jeg våken», tenker hun et sted.

Om denne tv-serien vil vekke noen flere feminister til live, er jeg likevel usikker på. Det er litt for tydelig hvor den vil, hva vi skal tenke. Virkemidlene er sterkere enn i boka, og flere av birollene er kraftig utbroderte. Særlig Offreds venninne Ofglen (Alexis Bledel fra «Gilmore Girls»), som har fått en spesielt sjokkerende og provoserende scene.

En tv-serie trenger mer utvendig dramatikk enn en roman, og tilleggene øker spenningen og forstørrer historien. Faren er likevel at for mange ekstreme virkemidler kan gjøre det lett for en del å avskrive serien som virkelighetsfjern kampfeminisme.

Kraftfull påminnelse

Men historien har så mye mer i seg. Det handler også om maktstrukturer og maktutøvelse, og hvordan totalitære regimer kan få fotfeste. Frykten for infertilitet er ikke så sterk i dag som på 80-tallet, med sine atomkraftulykker og AIDS-epidemi. Men forfølgelsen av homofile, som har fått en større plass i serien, er i høyeste grad relevant. Det samme gjelder terrorfrykt, og ulike former for undertrykkelse forsvart av religiøse skrifter.

«The Handmaid’s Tale» er en kraftfull påminnelse om at frihet og menneskerettigheter er verdier vi aldri må ta for gitt og aldri må gå med på å fire på.

  • Anmeldelsen er basert på de tre første av ti episoder.