The International Tussler Society

Kjærlig omgang med inspirasjonskildene, uten å kopiere.

CD: Sjangerforståelse . Det er hva det handler om når Motorpsycho inviterer noen kompiser og tar på seg Tussler-hatten - deres løsslupne, humørfylte, men like fullt blodseriøse countryrock-alter ego.

Oppfølgeren

Den «hemmelige» og ettertraktede Tussler-debuten fra 1994 - da Motorpsycho i de flestes ører var et slags grønsj/metall/progrock/indieband - er en norsk countryklassiker, og her kommer omsider oppfølgeren.

Sjangerforståelsen for den langhårede countryrocken fra seint 60/tidlig 70-tallet er så inngående, så inderlig og så intenst smakfull at det føles slemt å plassere dette i en ellers lurvete sideprosjektkategori. Motorpsycho-gjengen kan sin Allman Brothers (det høres til vanlig også), sin Grateful Dead, sin Flying Burrito Brothers og sin Neil Young på fingrene, men klarer å øse av inspirasjonskildene uten å være for overtydelig hyllende.

Hvis det er noe som helst spor av ironi i Motorpsychos countryprosjekt, så er det de nesten metaaktige, tunga-i-kjaken-tekstene til Bent Sæther.

Spilt med kjærlighet

Tråden med at Tussler covrer Motorpsycho-materiale følges også opp her, på «The Skies Are Full Of ... Wine?» , men her skulle man ønsket seg enda mer.

Uansett: dette er et herlig stykke musikk, spilt med kjærlighet, omtanke og stor respekt. Måtte en slik opptur farge energien og påvirke Motorpsychos ellers fallende plateformkurve positivt.