I RETTE HENDER: Hun har følt seg trygg. Men i natt har jeg sovet dårlig. For nå skulle hele greia tittes på og vurderes. Hvor permanent blir det? Får hun finmotorikken tilbake? Voksenbekymringer.
Og ja. The kids are All Right. Foto: Privat
I RETTE HENDER: Hun har følt seg trygg. Men i natt har jeg sovet dårlig. For nå skulle hele greia tittes på og vurderes. Hvor permanent blir det? Får hun finmotorikken tilbake? Voksenbekymringer. Og ja. The kids are All Right. Foto: PrivatVis mer

Helsevesenet:

The kids are all right

Min datter har hatt uflaks. Hun aner ikke hvor heldig hun er.

Meninger

The kids are All Right!

Spaltist

Bård Standal

er jurist og økonom, medlem i Oslo Høyre. 1. nestleder i Foreningen tryggere ruspolitikk.

Siste publiserte innlegg

Jeg sitter på 13-trikken på vei mot Skillebekk. Foran meg sitter min fem år gamle datter, Leona. Hun har akkurat sluttet å gråte. Nå smiler hun tappert til meg, mens hun gjemmer den bandasjerte hånden i fanget. Jeg smiler tilbake og forteller henne for det som sikkert er tusende gang de siste par ukene at jeg er stolt av henne.

At hun er så flink til å sitte i ro selv om det gjør vondt. At legene hun går til er de flinkeste som finnes. At både vi hjemme og de i barnehagen vet at vi skal være forsiktige med armen hennes.

Jeg lukker øynene og ser henne for meg. Ikke min datter, men Julianne Moore som Jules i The Kids Are All Right: «I'm with you, honey. We're gonna get through this, okay?»

Og så sier jeg en ting til.

I dag kan jeg fortelle henne at hånden hennes kommer til å bli helt som før. At de flinke legene som lappet henne sammen etter ulykken gjorde en så god jobb at hun kommer til å bli helt bra igjen.

Helt bra fordi barnets lille øyeblikk med uflaks ikke hadde noe å stille opp med mot det hele liv med flaks hun - og alle vi andre - hadde da vi vant i fødelandslotteriet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

De siste par ukene har gått litt på halv tolv etter at jenta klemte høyre hånd i hengselfestet til en jernport. I praksis knusing med vekten av en hel tung jernport samlet i et presspunkt. Et et punkt som med krefter intet menneske kan motstå klemte den lille hånden inn mot nittigradersvinkelen til hjørnet av en firkantet jernstolpe.

Det var et under at hånden i det hele tatt hang på. Og det hele så ganske stygt ut med en gang. Permanente skader som begrenser motorikk i høyre hånd for en jente som klart høyrehendt kan gi utfordringer gjennom både skole- og yrkesliv.

To uker siden de kom løpende mot meg med hvitblek jente på vei inn i sjokk. To uker siden den stakkars taxisjåføren brøt det meste av trafikkregler for å komme seg fortest mulig til legevakten. To uker siden jeg la henne på tvers i baksetet og brukte fanget for å fange opp blodet, slik at den stakkars bilen hans ikke ble helt tilgriset.

Jeg kan bare huske en gang tidligere i mitt liv jeg har vært så redd. Det var da hennes storebror ble født og fikk problemer med oksygentilførselen. Jeg jobbet på døgninstitusjon for psykisk utviklingshemmede ved siden av studiene. Jeg vet hva journaloppføringen «Årsaksforklaring: Manglende surstofftilgang ved fødsel» kan bety.

Men the kids are All Right. Akkurat som den gangen har det norske helsevesenet også denne gangen levert til både OL-gull, cupmesterskap, Emmy og Oscar på en gang.

Den gangen beskrev jeg det som skjedde i det øyeblikk fødselslegen trykket på den store røde knappen på Ullevåll, som at det på magisk vis oppsto leger ut av tynn luft. I virkeligheten var vel knappen hverken stor eller rød. Men det var slik det føltes. Litt som det øyeblikket i gamle westernfilmer, hvor helten innser at alt håp er ute og sier noen siste sentimentale ord, som bringer publikum til tårer, før han vagt hører hornet i det fjerne.

Plutselig får vi sceneskifte til det reddende kavaleriet som i siste øyeblikk kommer stormende ned åssiden. Publikums tårevåte resignasjon byttes ut med jubel og entusiasme.

Så også hos oss. For inn kom kavaleriet. Alle visste hva de skulle gjøre. Alle utførte sin oppgave rolig og med presisjon.

Minutter senere lå det et friskt og pustende barn i kuvøse. En kuvøse plassert på en rekke sammen med andre små nye liv. Hver enkelt av dem men sin historie. De fleste av dem med langt mer dramatiske historier enn vår. Alle kunne de takke de fantastiske ansatte ved Ullevål Sykehus for å ha blitt levde liv og ikke død statistikk. Etterpå ble vi plassert på pasienthotell og passet på så godt at vi nesten følte vi hadde blitt familie.

Det var som om hele sykehuset lånte sin replikk fra Julianne Moore: «I'm with you, honey. We're gonna get through this, okay? »

Også på legevakten var det den fokuserte roen hos de ansatte jeg først la merke til. Ingen antydning til stress. Rolig og presist lappet de henne sammen. Voldsomt tempo kombinert med full ro. Smittsom ro. Alle visste eksakt sin rolle og fremsto så trygge at selv en skrekkslagen unge i nokså store smerter aller først måtte fortelle om de snille legene da hun skulle fortelle resten av familien hva som hadde skjedd. Og om sykepleieren som holdt den skadede armen stødig med den ene hånden samtidig som hun fisket frem mobiltelefonen sin med den andre og satte på NRK Super så hun klarte å se til venstre mens legene bedrev kunst og håndverk på høyrehånden.

Akkurat som den gang har også oppfølgingen hatt personlig preg. Min datter slapp å bli et navnløst pakkeforløp i en mengde av førjulspost. I stedet fikk hun komme tilbake til Oslo Legevakt på oppfølging etter oppfølging. Der har hun blitt møtt som fullverdig menneske hver gang.

Ingen har plassert henne i en boks som «barn», eller «pakke». Hver gang vi har vært inne igjen har det kommet løpende bort en som var på vakt den dagen og slått av en prat med jenta for å høre hvordan det går. Ingen har snakket med meg over hodet hennes. Hun har vært pasienten. Og det har vært henne de ansatte har sett og henvendt seg til.

Å bli sett skaper trygghet. Hver gang har hun på vei ned dit sagt at hun håper det er de samme på jobb som sist, fordi hun følte seg så trygg med dem.

Hun har følt seg trygg. Men i natt har jeg sovet dårlig. Gruet meg for hva de kom til å si i dag. For nå skulle hele greia tittes på og vurderes. Litt dommens dag. Hvor permanent blir det? Får hun finmotorikken tilbake? Voksenbekymringer.

Og ja. The kids are All Right.

Når snøen om en stund må vike for sol og varme kommer hennes hånd til å være som om det aldri hadde hendt. Kanskje med unntak av et lite arr hun kan få beholde som et minne. Leona hadde et minutt med uflaks. Men som alle oss andre i dette landet Harald berget, har hun trukket vinnerloddet. Vannet vi tok vekk det verste av skitten med på vei ned til legen var helt rent og medførte ingen risiko for infeksjon eller sykdom.

Vi slapp tenke gjennom om behandling av en slik ulykke ville ødelegge familiens økonomi. Ingen fortvilet vurdering av om skaden virkelig var SÅ alvorlig. Om ikke det var mulig å la den kloke kona oppe i veien forbinde og se om det gikk greit. Om ikke mat de neste tre-fire ukene var vel så viktig som at hånden hennes ble helt frisk. Etterpå kom hun hjem til et varmt hjem med mat, seng og foreldre som uten videre kunne gi sin arbeidsgiver beskjed om at det var viktigere ting i livet enn å komme tilbake på jobb akkurat i dag. Ikke alle barn i verden er født med så mye flaks.

Det tok mindre enn 45 minutter fra skaden inntraff til legen var ferdig med å rense og sette bedøvelsessprøyte. Ingen kompromisser på kvalitet eller hygiene. Samlet pris: 75 -syttifem- kroner.

For å parafrasere en Europeiske-reklame. Everything is small in Norway. Even hospital bills.

Så nå sitter vi på trikken og Leona er på vei dit hun hører hjemme. I barnehagen med vennene sine. Der er det ikke lenge til hun kan leke ute igjen. Om ikke lenge er disse to ukene et godt minne. Ikke en permanent skade som alltid vil fortelle henne om hva som gikk galt, men en bekreftelse på at vi er der for henne når det teller.

Og ikke minst et minne om at det «vi» som er der for henne er mye større enn nærmeste familie. Vi kaller det for et «samfunn» fordi det vi gjør er å finne sammen for hverandre når det trengs.

Når tårene gir vei for smilet på trikken her vi sitter er det fordi hun har tatt beskjeden hele det «VI» som vi kaller for samfunnet har gitt henne de siste to ukene:

«I'm with you, honey. We're gonna get through this, okay?»

Lik Dagbladet Meninger på Facebook