The Low Frequency In Stereo

Vokser seg bedre og bedre.

CD: Det bunner nok i en slags aldersfascisme at man tror band ikke kan bli bedre med åra. The Low Frequency In Stereo fra Haugesund antyder, litt på samme måte som Yo La Tengo og Guided By Voices, at ungdommelig hybris kan være overvurdert valuta. Aldring og idéutvikling har jobbet med, heller enn mot, gruppa. De har vokst fra å være et ganske tradisjonelt postrockband til noe langt mer idérikt og grenseløst. Fjerdealbumet «Futuro», i all sin twangmarinerte og hardtpiskende popprakt, eksemplifiserer dette utmerket. De har spilt seg gode, spilt seg inn i et uttrykk som er mer spennende enn det de startet med.

Slik har et litt saktegående instrumentalband etter noen års modning blitt et oppkomme av låtorientert, fartsfylt, riffsterk og stolt garasjerock med vokal, men stadig med postrockens panorama- og repetisjonorienterte metode som innramming.