«The Magic of Wunderlich»Tidens gang

Stor nyutgivelse av legendariske Mozart-fortolkninger.

CD: Jeg sitter ved en fjordarm inn av Stavanger og lytter til Arturo Benedetti Michelangeli , som spiller Mozarts Klaverkonsert nr. 23, utgitt sammen med andre Mozart- og Haydn-konserter i EMIs serie Great Artists of the Century. Opptaket er gjort like etter jeg var født, tidlig på 50-tallet og en slags foranledning er at verket snart skal spilles her i Stavanger på Kammermusikkfestivalen, av Leif Ove Andsnes og Det Norske Kammerorkester. Det blir Andsnes\' første offentlige framføring av verket.

SAMTIDIG STREKKER verket andre tidsspenn i min erindring. Det var det første verket jeg noen gang ble satt til å analysere, tidlig på 70-tallet, som nybakt musikkstudent.Er det så det samme verket vi snakker om, gjennom tidsspennene? Eller kanskje mer presserende: er jeg den samme, som nå møter verket igjen?For det ligger et gjenkjennelig paradoks i situasjonen: for hvert nytt møte klinger verket på ny, hvis da fortolkningen er noe verd, helt friskt og samtidig dypt berørt av at det er noe fortrolig, og kjært, som klinger.Michelangelis tolkning klinger lett og er samtidig uendelig subtil. Ikke et øyeblikk, verken i nr. 23 eller i de andre verkene på utgivelsen, dveler han unødig, klarheten i spillet er glitrende. Og samtidig dveles det likevel og hele tiden, men aldri påtrengende. Sødmen i klangen forutsetter det, om noe. På sett og vis leder innspillingen tankene til Andsnes\' spill gjennom åra, fra hans første entré, da han feiet inn som et friskt vindkast og minnet veldig mye om Svjatoslav Richter i sin tilnærming til klaveret. Når jeg nå hører på Michelangelis legendariske tolkning, slår det meg at det er mer her av Andsnes\' tilnærming til Mozart enn jeg har tenkt på tidligere, for ikke å si vice versa , mer gjenkjennelse av et subtilt anslag, og av en stor lydhørhet i omgangen med partituret.Slik spinner tida sin vev på kryss og tvers, som en del av vår fortløpende musikalske erfaring.

TENOREN Fritz Wunderlich fikk ikke så mye tid, han døde i en ulykke i 1966 da han vær 35, etter en ti års lang karrière på verdens operascener. Hvorfor han ble legendarisk, kan vi høre på utgivelsen «The Magic of Wunderlich», på Deutsche Grammophon, to cd-er og én dvd. Den består av oppak av operascener, under verdens førende dirigenter. Dette er ennå før tiden da tenorer vendte seg til slagerformatet og nøyde seg med hihlights .Hva vi hører er bemerkelsesverdig, en stemme som ikke likner på noen andres. Den er egal, klinger nesten instrumental og er helt fri fra påtatt patos. Og samtidig er den ekspressiv som bare ytterst få andre tenorer kan vise til, men ingen på samme måten som Wunderlich.Uttrykksmessig er resultatet forbløffende. Hør for eksempel på tolkningen av Strauss-lieder, og vi fornemmer en smerte i foredraget av det slaget som ofte fraskrives mannlige operasangeres kapasitet, og i stedet reserveres for de helt store sopranene. Men ikke Wunderlich.