Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

The Mars Volta

Lite nerve, mye øs. The Mars Volta har reist langt inn i seg selv på tredjeplata og mye har gått tapt på veien.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

CD: The Mars Voltas forrige plate «Frances the Mute» tonet ut i et grandiost og forløsende klimaks, der de gamle At the Drive-In-kumpanene Cedric Bixler-Zavala og Omar Rodriguez-Lopez nøstet sammen alle trådene de hadde lagt ut i den altoppslukende timen plata varte.

Siste låt på «Amputechture» visner ut i åtte minutter med retningsløs pludring og stiller med det flere spørsmål enn den gir svar - noe som dessverre er ganske betegnende for resten av plata også.

«Frances the Mute» var de store kontrastenes album, der Omar Rodriguez lot konseptet slange seg rundt smektende latinorytmer, Santana-pastisj, ambiente lydcollager og halsbrekkende prog-jammer. Hele tida med en intens Cederic Bixler som karismatisk historieforteller i front. «Amputechture» går hardere til verks. Etter den lavmælte åpningen «Vicarious Atonement» , drar det seg sakte, men sikkert til og fra og med andre låt, «Tetragrammaton» , er det stort sett uavbrutte soloer og innadvendte instrumentalpartier fram til finalen.

Der The Mars Volta tidligere spilte på spenninger i dynamikk og kontraster, er «Amputechture» sentrert rundt en mer-av-alt-holdning.

Det ene overdådige instrumentalpartiet avløser det andre, uten tilsynelatende å ha et mål for øye. Rodriguez er nesegrus beundrer av Chili Peppers-gitarist John Frusciante, som også gjør store deler av gitararbeidet på plata. Kanskje fan-aspektet har tatt litt overhånd, for mest av alt framstår «Amputechture» som en øvelse i introvert jamming uten noe mål om å formidle eller kommunisere. Akustiske «Asilos Magdalena» og kvernende «Viscera Eyes» er hederlige unntak som viser hvor bra The Mars Volta kan låte når Omar lar stemningene få tid til å sette seg før han lar låtene brekke opp i en ny saksofonsolo.