The Mavericks

Skuffende fra band som gjentar seg sjøl.

CD: Det er så lenge siden The Mavericks' forrige album - fem år for å være nøyaktig - at de begynner på nytt. I alle fall har de kalt det nye albumet «The Mavericks»! Men hvor ble det av futten fra Cuba- og swingorienterte «Trampoline» (1998) eller de nyskapende taktene fra countryrockeren «What A Crying Shame» (1994), bandets beste album?

Med Raul Malo som vokalist er utgangspunktet alltid godt. Han har en fantastisk crooner-stemme og kan synge det meste uten å skjemme det ut. Men «The Mavericks» lyder som et ekko av «Trampoline», bare med dårligere låter. Det fins noen gode unntak, som «In My Dreams» og «Shine A Light» , men det virker som om gutta har lagt igjen kreativiteten på stranda hjemme i Miami. Å synge duett med Willie Nelson er heller ikke veldig oppfinnsomt lenger, og «The Air That I Breathe» kan vi strengt tatt høre med Hollies.