The Micropops

Håkon Njøten bygger seg en popframtid.

CD: Enhver fornuftig etterbruk av tidligere Idol-deltakere hilses velkommen.

Håkon Njøten gjør med The Micropops sitt for å distansere seg fra karaokefortida og skape seg en bærekraftig popplattform. Resultatet er i hovedsak mer stang inn enn stang ut, men denne ambivalensen bunner i ujevnt låtmateriale, svak engelsk og skumle sjangervalg.

I sine beste stunder klarer The Micropops å entre den norske popfloraen med et fintfølende og melodisk treffsikkert uttrykk som låner fra og blander både spjåkete og seriøst 80-tall, bossanova, soul og tradisjonell popklassisisme, som på radiohiten «Moonlight» og «Magic Me».

I sine verste stunder sauser de derimot sammen disse ingrediensene på ganske hårreisende måter (på «Zelda» for eksempel), og høres ut som en redselsfull blanding av Jamiroquai og Sondre Lerche på nasketur i a-has skuff for forkastede ideer.