The Mountain GoatsI ensom majestet I ensom majestet

Stillferdig fra amerikansk indie-skrue.

CD: Låtskriver, gitarist, pianist og vokalist Darnielle er The Mountain Goats, og omvendt, men Peter Hughes (bass/perk./vibrafon) og Franklin Bruno (orgel/piano/gitarer) er som vanlig viktige støttespillere. Darnielle har i mange år vært en kultfavoritt på lo-fi-scenen, i slekt med artister som Devandra Banhart, Giant Sand/Howe Gelb, Iron & Wine og M.Ward - band/artister som gjerne kjennetegnes av finurlige og uortodokse melodilinjer, skrudde tekster og en produksjon som er det absolutte motstykke til glatt og polert.

Nedstrippa

Lydbildet er riktignok blitt større på de siste platene, nesten hi-fi(!), men med «Get Lonely» er Darnielle trygt tilbake i lo-fi-stolen. Det er en nedstrippa plata som får de foregående til å høres ut som metall i forhold! Det går sakte, og instrumenteringen består stort sett av gitar, et lyrisk piano, bass, Darnielles skjøre stemme og av og til trommer, tangenter, strykere og blåsere. Darnielle har for vane å skrive rundt et tema. Fjorårets album «The Sunset Tree» var først og fremst et oppgjør med en avdød, voldelig stefar. «Get Lonely» spinner, som tittelen mer enn antyder, mye rundt enslighet og ensomhet - og særlig den som kan oppstå etter et samlivsbrudd.

Aleine

Darnielle skriver om å føle seg veldig aleine, best beskrevet i fengende «Half Dead» og såre «Woke Up New» : «The first time I made coffee for just myself I made too much of it / But I drank it all just {lsquo}cause you hated when I let things go to waste / And I wandered through the house like a little boy lost at the mall / And an astronaut could\'ve seen the hunger in my eyes from space / And I sang oh, what do I do (..) What do I do without you.» Tittellåta er så trist at det nesten gjør vondt, mens åpningen «Wild Sage» er en noe lystigere affære.Ordene er atskillig viktigere enn musikken, og Darnielle har en direkte form. Dessuten: Ingen ting er tilsynelatende for trivielt å skrive om, og tekstene handler også om løsrevne, gjerne små og tilsynelatende ubetydelige episoder innenfor en enkel musikalsk ramme. Melodiene byr riktignok ikke på de store utfordringene, men det er også fint på sitt vis.

Upretensiøst

Og om det skorter noe på variasjonen til denne ekte melankolikeren, oser plata av feelgood. Den fester seg riktignok ikke umiddelbart, men belønning venter! «Get Lonely» innynder seg sakte, men sikkert ved gjentatt lytting, og er et upretensiøst album det er lett å bli oppriktig glad i.