The New Kødd in Town

I EN KRONIKK

forrige lørdag hevdet Dagbladets spaltist Kjetil Rolness at jeg har løyet på meg en fortid som California-rocker i forbindelse med at jeg har satt sammen samlingen Motel California/ The 70' West Coast Revisited. I søndagens Dagblad tar Lava-bassist Rolf Graf Rolness' påstand for god fisk og under overskriften «Musikkens trendnisser» mener at jeg egentlig var «vestkystmusikkens fremste øksemorder» og «... friskt hiver meg på en popularitesbølge».

Rolness sier det som det er. Han synes at jobben med denne platen skulle vært overlatt til ham selv. Jeg tipper at vi får treffe Rolness alterego (?), Jens Pikenes, i Nudie-dress på Rockefeller til jul, der han sammen med Penthouse Playboys skal pakke opp årets tidsriktige ironipakke. Forvent sandblåste harmonier og kassegitarer galore. Rolf Graf har en annen agenda. Han slutter aldri å være lei seg for at Lava aldri oppnådde å fremstå som noe annet enn uhippe musikanter (80-talls Oslo-sjargong for bassister med stor tommel) med musikalsk smak som bare var marginalt bedre enn hockey-frisyrene.

JEG HAR

blitt kalt mye i min karriere som rockkritiker. Trendnisse er allikevel nytt. Det mest interessante med den merkelappen, her, er at den er i diametral opposisjon til det jeg vanligvis stemples som. Oftest har det vært ikke spesielt trendy betegnelser (typ: Cowboy-Laila) knyttet til det faktum at jeg er av den oppfatning at countrymusikken har vært en viktig, men samtidig undervurdert del av rockhistorien. For tida jobber jeg med dette stoffet i NRK/P1-programmet Cowboy & Indianer. Der prøver jeg vise at countrymusikken er variert, både med en lang historie full av markante stilskapere, vesentlige komponister og tekstforfattere og fortsatt ert vital og, innimellom, også nyskapende. I forbindelse med dette arbeidet legger jeg stadig merke til at unge musikere oppdager denne rike musikkarven og bruker den til å skape ny og egen musikk. Uten av den grunn å fremstå som rendyrkede countryartister. Dette har vært spesielt synlig på radio i sommer, med suksessen til Jim Stärk og Euroboys, men teller egentlig et helt kobbel gode, unge norske artister som Magnet, Thomas Dybdahl, Sergeant Petter, Vidar Vang, International Tussler Society, William Hut og Roy Lønhøiden.

MUSIKKEN

jeg har valgt ut til Motel California er i alt vesentlig grad hentet fra første halvdel av syttitallet og skiller seg klart fra vestkystmusikken som Graf liker og som Lava var inspirert av 10- 15 år senere. En mer polert og jazzorientert popmusikk som gikk under betegnelsen fusion. Da jeg var med å starte originale Puls og senere Beat på åttitallet var California countryrocken forsvunnet i bakgrunnen av flere årsaker. Mange av de sentrale bandene var oppløst, de som holdt det gående leverte ofte plater som var mislykkede forsøk på å henge med på nye trender. Derfor fikk de liten eller ingen (positiv) plass i våre spalter, som selvfølgelig ble fylt av nettopp den musikken vi da mente var viktig og relevant. (R.E.M. var innledningsvis et band som fremstod som mytiske videreføre av arven fra The Byrds!). Dessverre for Rolf Graf var ikke Lava blant disse artistene som Puls/Beat satte fokuset på. I noen sammenhenger kan man snakke om at juryen fortsatt er ute. I Lavas tilfelle kom juryen raskt tilbake og dommen står. Selv om Lava som individuelle musikere sikkert var/er dyktige, så er ikke Lava noe viktig band, ikke engang i den norske musikkhistorien. At Graf prøver å snike dem inn bakveien ved å lime Lava til Eagles er latterlig og oppfattes som pinlig av alle med litt musikkhistorisk oversikt. Musikk handler om noe mer enn grep og tekniske formaliteter, så Jayhawks og Smokie låter ikke «skremmende likt» slik Graf hevder. Det er grunnleggende avslørende at Graf ikke evner å høre forskjellen.

AT JEG

bl.a. forklarer den lange holdbarheten til musikken på Motel California med at musikerne var dyktige, er ikke det samme som å gi legitimitet til enhver likegyldig og pregløs studiomusiker-produksjon. Ingen tror at folk med pen håndskrift automatisk skriver gode bøker.

Dyktige musikere har heller aldri vært noen garanti for god musikk. Forbindelseslinjene mellom artister som tidlig Poco, The Byrds, New Riders of the Purple Sage og Delaney & Bonnie på den ene siden og Pages, Airplay (?), Lee Ritenour og Toto på den andre, er det bare forbeholdt bassister i Lava å se.