The Norwegian Dream

Debatt om Ekstremistan.

Da mamma kom til Norge som politisk flyktning fra Iran på 80-tallet, bosatte hun seg i en kommune der det ikke var så mange andre innvandrere. Hun ville ikke til noen getto. Hun fikk en bolig og en kontaktperson på sosialkontoret. Tjue år etter, forstår hun fortsatt ikke hvilken rolle denne kontaktpersonen hadde. «Det eneste jeg ville ha var en opplæring i hvordan jeg kunne leve i Norge,» sier hun i dag.

Mandag så jeg debatten om Aslak Nores «Ekstremistan». Jeg har ikke lest boka, men debatten rundt minner meg på tabuene i integreringsdebatten. Debattleder startet med å sitere Nore: «Du kan ikke være for eller mot et flerkulturelt samfunn, det blir som å være for eller mot internett.» Etter å ha hørt de andre motdebattantene og især Dagbladets Marte Michelet, satt jeg igjen med inntrykk av at jo, du kan faktisk bare være for et flerkulturelt samfunn. Og utfordringer i et slikt samfunn skal kun forklares av sosialøkonomiske faktorer. Ikke kultur. For guds skyld, ikke kultur.

Jeg har nå bestemt meg for å banne i kjerka fullsatt av velmenende og intellektuelle samfunnsdebattanter. De som sover godt om nettene fordi de kveler ethvert forsøk på å påpeke svakheter hos minoriteter. De som roper hurra når den slags kommer fra Jensen og Amundsen, for da kan de trygt fyre løs med favorittuttrykk som «tendensiøs» og «reaksjonær». Jeg legger nemlig noe av skylden for overrepresentasjon i overfallsvoldtekter og underrepresentasjon i dugnader på nettopp kultur og, enda viktigere, manglende opplæring i norsk kultur.

For norsk kultur dreier seg ikke bare om flesk og duppe, bunad og troll, men også om en ærlighet, frihet og tillit som gjør det mulig å ha et samfunn som i stor grad forutsetter at vi stoler på hverandre. Det er mange dører på trikken slik at de som har billett kan gå rett på. Vi kan levere egenmelding vi selv har signert og få lønn for å være hjemme. Vi kler oss slik vi vil, og det eneste vi risikerer å få på nakken er motepolitiet. For de fleste er dette selvfølgeligheter i hverdagen, for noen er det nye og svært uvante betingelser. Disse verdiene og vanene trenger mange å få en grunnleggende innføring i.

At alle anmeldte overfallsvoldtekter i Oslo i det siste er begått av asylsøkere med ikke-vestlig bakgrunn overrasker meg ikke. Når alt det en asylsøker fra et land herjet av krig og fattigdom som kommer til et av verdens mest moderne demokratier får, er nummeret til en på sosialkontoret, sier det seg selv at det kan gå galt.

Når 25-åringer som aldri har sett noen annen kvinne enn sin egen mor uten hijab, ser tynnkledde jenter gå forbi og smile, er det klart at det kortslutter oppe i et traumatisert hode. At klasseforskjellen de opplever i forkant av en slik kortslutning er en viktigere faktor enn en god, gammeldags kulturkollisjon, er for meg ikke en gitt sannhet.

Dette er personer som mangler de sosiale kodene til å delta i festen av pupper, flørting og lår som deres vestlige motbeilere er invitert på hver helg. Når vi vet at mange kommer fra samfunn der man må ta for å overleve, der et liv er lite verdt og et følelsesliv enda mindre, er det lite empatisk å tro at terskelen for å såre et annet menneske ikke er lavere. De trenger trening i å leve på en måte som gagner både dem og samfunnet, ellers vil reaksjonen bli fortsatt ekskludering på flere nivåer. Det er et ikke utenkelig utfall i et Norge som er livredd for å føre en integreringspolitikk som noen kan kritisere for å ligne på assimilering.

Mohammad Usman Rana kritiserer Nore for å trekke fram overfallsvoldtektsstatistikken, når 95 prosent av voldtekter skjer i nære relasjoner der hvite nordmenn står for majoriteten. Verken han eller Michelet ønsker å snakke om de resterende fem. De er ikke alene om det. Da jeg nylig gjorde research til en sak om ei jente som sensurerte seg selv i en skoleoppgave om islam av frykt for å få juling av muslimske medelever, ønsket ingen lærere å stille opp. Flere nikket gjenkjennende til historien, men de ønsket ikke å si det på radio. «Vil ikke helle bensin på Frp-bålet,» var det en som sa.

Går vinninga går opp i spinninga når vi i humanitetens navn freder noen for en jantelov som i aller høyeste grad gjelder ellers i samfunnet? Vi skal ikke tro vi er noe, så vi vokter oss vel for å fortelle dem som har lært å leve med brudd på menneskerettigheter, at det de er vant til er feil. Mens det norske demokratiet ikke skal påberope seg viten om rett og galt, skal traumatiserte mennesker ha frihet til å helst velge å leve etter de normene de flyktet fra.

Vi bør ikke undervurdere viktigheten av å bli sett, kritisert og stilt krav til. Flerkulturelle nordmenn har et behov for å bli tatt på alvor, ikke bare være ofre. Mange er i stand til både å bidra til og nyttiggjøre seg av velferdsstaten. Men det fins også noen som ikke vet hva som må til for å lykkes.

Og mamma? Hun har gitt opp «The Norwegian Dream».
«Nå er jeg for gammel uansett,» sier hun og skrur på iransk fjernsyn sendt fra Los Angeles, der eksiliranere på lik linje med amerikanere blir stilt krav til og dermed får muligheten til å realisere seg selv. ||| Klikk for innhold