The Presets

For ensformig i lengden.

CD: Det er vanskelig å avgjøre om australske The Presets er daterte, eller om det bare er de musikalske trendene som får stadig kortere sykluser. Antakeligvis en kombinasjon av de to, for The Presets’ andre album henter inspirasjon fra 25 år gammel synthpop, men minner mest om den for lengst avviklede millenniumshypen electroclash.

Her får man elleve låter bygd over samme lest, med oppadgående intensitetskurve og skikkelig take-off mot slutten. Julian Hamiltons affekterte stemme minner alltid om en annen sanger. Litt Dave Gahan (Depeche Mode), litt Phil Oakey (The Human League), men mest ideen om åttitallsvokalisten. Når det funker, som på ravete «My People» eller den litt mer ettertenksomme «This Boy’s In Love», er det toppen.

Dessverre er mer enn halvparten av sporene fyllstoff som krever konsentrasjon for å skilles fra hverandre.