The School

Mildt skuffende oppfølger.

CD: Det er vanskelig å argumentere for at The Schools Spellemann-nominerte debutskive «Espionage» fra 2006 er bedre enn denne oppfølgeren: De to skivene er åpenbare brødre, fylt av den samme dresskledde danserocken, den samme typen nesten kjempebra men temmelig ensformige popriff, den samme jevne låtkvaliteten. «Destructive Sounds» er bare gjort litt renere, proffere og bedre på alle punkter. Dette tatt i betraktning, burde «Destructive Sounds» vært den glimrende plata som «Espionage» så vidt ikke var. Men nå som alle nybegynnerfeilene er pusset bort av erfaring og flinke produsenter, er ikke det man sitter igjen med like spennende lenger. Kanskje det er mangelen av et par skikkelige høydepunkter i en rekke godt lagde låter, eller kanskje var «Espionage» så sjarmerende fordi den til tross for sine kviser pekte mot en lysere framtid.