«The Shape of Things»

Slemt om bruk av medmennesker i kunstens navn.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

FILM: Kan man tillate seg hva som helst overfor sine medmennesker, bare man kaller det kunst? Er slike «bli ny»-reportasjer å anse som et angrep, ja, en ren voldtekt av andres personlighet? Og hvor kjedelig går det an å lage en film om et så spennende tema?

Det var det siste spørsmålet som svirret rundt i hodet mitt mesteparten av tida under Neil LaButes siste film, som er en omarbeiding av hans eget teaterstykke.

Det handler om en kunststudent som ved hjelp av løgn og manipulasjon omskaper en naiv og hyggelig fyr til en slags levende skulptur.

Flere av spørsmålene LaBute reiser, er interessante. Og i dag, når man knapt kan skru på tv, eller åpne et ukeblad uten å lese om «hvor mye lykkeligere folk er blitt etter de gjennomgikk en total makeover», er dette temaer som det absolutt er verd å dvele ved. «The Shape of Things» dveler - vær sikker - og får deg til å tenke. Men gjør det den til en god film ?

Paul Rudd (sist sett som Phoebes kjæreste i «Friends») og Rachel Weisz («About a Boy») gjør seg for så vidt godt som henholdsvis forelsket, lett manipulerbar dott og kynisk kunststudent, men temperaturen når ikke noe interessant nivå før helt mot slutten.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer