THE ZZZ: Det er langt mellom de betydningsfulle øyeblikkene på det amerikanske indiepopbandet The Shins' femte fullengder, skriver vår anmelder. Foto: Promo.
THE ZZZ: Det er langt mellom de betydningsfulle øyeblikkene på det amerikanske indiepopbandet The Shins' femte fullengder, skriver vår anmelder. Foto: Promo.Vis mer

Anmeldelse: The Shins - «Heartworms»

The Shins fortsetter å være blant indiepoppens mest generelle band

Forutsigbart vindskeivt.

ALBUM: The Shins er lyden av nabolag som gentrifiseres.

Heartworms

The Shins

3 1 6
Plateselskap:

Columbia

««Heartworms» kunne kanskje vært gøy – og ikke bare den hule liksomvarianten «gøy» – om ikke veggen av lyd dekket over sentrale mangler.»
Se alle anmeldelser

Det amerikanske indierockbandet er en brun pub som skiftes ut med en «brun» pub, der karer med velfrisert helskjegg skjenker i melkeglass etter melkeglass med mikrobrygg. Fasaden fremstår kanskje fortsatt utypisk, men mangler brodden som følger med å kjempe for å holde hodet over vannet.

For å bringe poenget tilbake til jorda: The Shins er, i likhet med den neste hippe bydelen, stil over substans.

Selv deres fortsatt beste album – debuten «Oh, Inverted World» fra 2001 – flommer ikke nødvendigvis over av øyeblikk der ting står på spill. Men noe endret seg likevel drastisk med tredjeplata «Wincing the Night Away» (2007), albumet som førte dem til andreplass på den amerikanske albumlisten.

Plutselig låt ikke lenger The Shins som et undergrunnsband, i den grad det er synonymt med skranglete produksjoner, men indierock støpt for stadionformatet. Utrolig hva gode mikrofoner og et par synther kan gjøre.

Derfor gav det også mening at oppfølgeren «Port of Morrow» (2012) ble utgitt på Sony-eide Columbia, og ikke Sub Pop, indiekjempen som hadde fostret dem opp. «Heartworms» fortsetter i dette sporet: Velprodusert, vennligsinnet og forutsigbart vindskeiv popmusikk for folk som synes Ed Sheeran blir altfor A4.

I likhet med de fleste The Shins-skiver, er også omslaget til «Heartworms» appetittvekkende. Det speiler lydbildet, der et fruktfat av lun perkusjon, frekke effektpedaler og sirlige synthesizere plasserer seg i sentrum.

Låtskriver og produsent James Mercer – som også har utgitt to album med Danger Mouse som Broken Bells – mangler ikke evnen til å fargelegge musikken sin. Han har god smak. Det Mercer sliter med, kanskje særlig på «Port of Morrow» og «Heartworm», er å selge innholdet.

Det subtropiske countrykuttet «Mildenhall» – som er en slags opprinnelseshistorie for bandet – låter merkelig kalkulert, som Mercer ikke tror på sine egne ord. Det er et gjennomgående problem på albumet, enten det er i form av den dølle romrockeren «Painting a Hole» eller «Cherry Hearts», som låner glupskt fra Animal Collectives stadig mer masete psykedelia.

I mine ører er likevel det kunstigste kuttet «Half a Million», et stykke aerodynamisk indiepunk. Her synger Mercer at «Life don’t make no sense/I use my brains to build a fence», og det er en slående linje: «Heartworms» kunne kanskje vært gøy – og ikke bare den hule liksomvarianten «gøy» – om ikke veggen av lyd dekket over sentrale mangler.

Det er kun én ordentlig god låt på «Heartworms», men den er til gjengjeld blant The Shins’ beste. Avsluttende «The Fear» er akkurat like lang som «The Past and Pending» fra albumdebuten, og har til felles at de er vidunderlig arrangerte folklåter som slipper store doser luft inn i lydbildet. Til forandring høres det ut som James Mercer mener det.

«The Fear» viser at The Shins ikke behøver å være så fordømt intetsigende.