HARRY OG HARRYERE: Kate McKinnon har vidunderlige øyeblikk i «Spionen som dumpet meg», en komedie som med fordel kunne styrt unna de våteste grøftene. Vis mer

Anmeldelse Film «The Spy Who Dumped Me»

«The Spy Who Dumped Me» går i alle de våteste grøftene

Litt komisk, litt romantisk, mest harry

«The Spy Who Dumped Me»

3 1 6

Komedie

Regi:

Susanna Fogel

Skuespillere:

Mila Kunis, Kate McKinnon, Justin Theroux, Sam Heughan, Gillian Anderson

Premieredato:

17. august 2018

Aldersgrense:

15 år

Orginaltittel:

«The Spy Who Dumped Me»

«Insisterer på å falle i alle de våteste grøftene»
Se alle anmeldelser

FILM: Kanskje var det da en litt sjarmerende og veldig tilfeldig sjåfør måtte bøte med livet midtveis uti «The Spy Who Dumped Me» at tanken dukket opp: Var nå dette helt nødvendig?

Det var da det ble ugjenkallelig klart: Dette er en utvilsomt påkostet komedie som hele tiden går for de enkleste løsningene. Person i plottet du ikke vet hva du skal gjøre med? Drep ham! Dødpunkt mellom skuddvekslingene? Henvis til oppkast, diaré eller andre kroppssekreter! «The Spy Who Dumped Me» insisterer på å falle i alle de våteste grøftene.

På spionturné

Og så er det likevel gøyalt innimellom. Mila Kunis og Kate McKinnon er Audrey og Morgan, venninnene som til vanlig tråkker rundt i vante spor, men brått blir revet ut av dem når det viser seg at Audreys ekskjæreste slett ikke bare tilbrakte fritiden med å lage podcast, men også var spion med rett eller nesten-rett til å drepe.

Snart står menn med automatvåpen på døra for å sikre seg den hemmelige duppeditten han la igjen i eksens leilighet. Bestevenninnene må flykte over Atlanteren, til en av disse sedvanlige spionturneene gjennom europeiske hovedstader, der navnet på byen kommer opp samtidig med oversiktsbildet i solnedgang.

Hypnotiserende

Av de to er Kunis’ Audrey den streiteste og konvensjonelt søteste, skapt for å være halvparten av filmens romanse. McKinnons Morgan er den som blir en absurd og distinkt komedieskikkelse, brakt til liv av en komiker som ikke ligner noen annen. Dessverre får McKinnon også noen av filmens teiteste replikker, men som den intense Morgan, som har sine helt egne assosiasjoner og tankebaner, kan hun være rent hypnotiserende.

Sammensuriet er ofte underholdende, men oftere harry. Komedieskapere skal ikke være snerpete, gud forby, men rølpet i «The Spy Who Dumped Me» føles billig, med lite finesse eller oppfinnsomhet. Men under den glinsende overflaten ligger en hyllest til det uforbeholdne vennskapet og skimrer. Det er en påminnelse om at historien om de triggerhappy spionene og jentene som har vært forelsket i dem, og kanskje kan bli dem, hadde potensial til å bli riktig søt.