The Stepford Wives

Underholdende satire som nesten holder helt til mål.

FILM: Ønsker ikke egentlig alle menn at deres kvinner skal være slavinner, deilige vesener satt på jorda utelukkende for å tjene dem? Forfatter Ira Levin («Rosemary\'s Baby») fremmet tesen i «The Stepford Wives» i 1972, og boka ble øyeblikkelig lest som en sviende kommentar til samtidas kvinnekamp.

En filmversjon kom i 1975, også den en grøsser med feministiske overtoner. Årets utgave er en komedie, uten plagsomme over- eller undertoner av noe slag.

Joanna (Nicole Kidman) er en supervellykket karrierekvinne som utvikler realitykonsepter for et tv-selskap.

Så går hun på en massiv smell og flytter med familien til idylliske Stepford for å få orden på livet sitt. Der oppdager hun at alle mennene er forvokste nerder, mens kvinnene er tomhodede og storbrystede åpenbaringer i småblomstret pastell. Noe er virkelig galt i Stepford. Eller er det egentlig slik alle hvite middelklasseamerikanere ønsker å leve? Det er en skremmende tanke. Men satiren blir dessverre ikke tatt så langt.

Filmens hovedproblem melder seg mot slutten, når den forsøker å bli tatt på alvor. Og konklusjonen virker nærmest som en nødløsning som ikke passer helt med alt det foregående.

Men til tross for nærmest unison slakt i amerikansk presse må jeg innrømme at jeg lo høyt flere ganger. Et imponerende rollegalleri ført an av Nicole Kidman, Bette Midler og Glenn Close skaper fine typer, og manuset til Paul Rudnick («Addams Family» og «In and Out») er spekket med saftige replikker og morsomme poenger som sparker i alle retninger, uten å riktig treffe noen der det virkelig gjør vondt. 2004-versjonen av «The Stepford Wives» er et stykke lettfordøyelig fluff som ikke etterlater seg mye - heller ikke vond bismak.

SUPERKVINNE: Joanna (Nicole Kidman) er en supervellykket karrierekvinne som utvikler realitykonsepter for et tv-selskap. Så går hun på en massiv smell, og flytter til Stepford.