The Subways

Burde lyttet til sin egen tittel.

CD: Det er en helt spesiell falsk verden i lyden av The Subways’ andre plate, og du har sett den på TV mange ganger: pen ungdom med lidenskapelige (likevel paradoksalt nok ukompliserte) følelser for hverandre, rene røde kabrioleter og frihet. Som The OC med skinnjakker gjort om til musikk er det mentale bildet rent pornografisk i sin romantisering og veldig amerikansk (i motsetning til bandet, som er engelsk).

Men der lyden på «All or Nothing» er slående – og imponerende – i sin stilisert glatte poprock, er tekstene i det minste forsøksvis nyanserte og selvkritiske, og det spørs om produksjonen gjør låtene noen tjeneste i den forstand.

Det man sitter igjen med, er ei plate som (med noen svært lyttbare unntak; derav terningkastet) høres ut som den ikke helt tør å ta steget ut av virkeligheten, og som resultat høres litt falsk ut, selv på sine egne vilkår.