The Traveling Wilburys

Topp opplegg.

CD: Det må sies om Traveling Wilbury-prosjektet at det er sjelden musikalsk raushet settes i system på denne måten. Dylan, Harrison, Orbison, Petty og Lynne var en god, gammeldags supergruppe, muligens den supreste supergruppa i rockhistorien, bare utfordret av Crosby, Stills, Nash (& Young). De dekket seg bak fjollete navn og laget sprudlende popmusikk med dype røtter til tidlig rock’n’roll, gjenhøret med «Volume 1» fra 1988 viser at tida i grunnen bare har gjort plata bedre, som en potensiell godvin lagret under de beste forhold.

Selv om den gamle Warner-legenden Mo Ostin i tekstheftet beskriver hvordan han og A&R-kollega Lenny Waronker instinktivt reagerte da George Harrison kom og spilte sin nye b-side for dem, så er dette å betrakte som et ukynisk, ubesudlet dokument over et spontant og instinktbasert musikalsk brødrefellesskap. Spørsmålet er om dette hadde endt opp som et like levende prosjekt om det var unnfanget på styrerommet i stedet for som en guddommelig tilfeldighet.

«Volume 1» er et betydelig bedre album enn «Volume 3», som ble laget etter Roy Orbisons død. Men der eneren er oljet og frisert av Jeff Lynne, har treeren en uvøren og litt mer lettbent sjarm som gjør den til en flott Orbison-hyllest.

Og som retropakke av tradisjonell Rhino-kvalitet er dette en sikker investering, med en DVD-dokumentar og noen musikkvideoer skvist inn som det ikke-eksisterende «Volume 2», og to bonusspor fra hvert album på toppen av det hele. Klasse.