The Twilight Singers

Respektfull heltedyrking, radbrekking, fantasiløshet og iblant magi: Tre coveralbum som viser sjangerens styrker og svakheter.

CD: De beste coveralbumene er de som dekonstruerer låtene, løsriver dem fra originalartisten, stripper dem for nostalgi og gjenskaper dem på nytt i artistens eget bilde, type Stina Nordenstams «People Are Strange». Det er i slike tilfeller den sterkt misbrukte idoljuryfrasen «gjør sangen til sin egen» faktisk betyr noe. Tidligere Afghan Whigs-leder Greg Dullis The Twilight Singers og den aldrende The Jam-helten Paul Weller er begge i nærheten. Både «She's In Love» og «Studio 150» har det til felles at de inneholder fine versjoner av «Black Is The Color Of My True Love's Hair» (mest kjent med Nina Simone).

Dulli, godt hjulpet fram av den allestedsnærværende gjestevokalisten Mark Lanegan, blander på utsøkt vis fortid og nåtid - fra Gershwin til Björk og Mary J.

Blige - i en stemningstett og smart atmosfære, og trår sjelden feil.

Weller er eldre, men også utsøkt smakfull i sine låtvalg (et unntak er Oasis-b-sida «One Way Road»). Halvt soulhelt og halvt kassegitarmann, oftest med tilhold i det samme sjelfulle hjørnet som på 2002-albumet «Illumination». Høydepunkt: «Close To You» i spretten orkestersoulutgave og en varm versjon av Nile Rodgers og Bernie Edwards Sister Sledge-hit «Thinking Of You».

De psykedeliske danske garasjerockerne Baby Woodrose kom med ei herlig plate, «Money For Soul», i fjor, hvor det tidvis føltes som om de covret ymse 60-tallssnadder.

Når bandet nå gir fra seg fasiten, blir resultatet mer flatt og transparent: låter med Love, The Saints, Captain Beefheart og The West Coast Pop Art Experimental Band vil uansett få en hengiven mottakelse i menigheten.