«The Unborn»

Terning2

Amerikansk. Regi: David S. Goyer FILM: Kameraet lister seg rundt hjørnet mens den truende basstonen øker i intensitet. Er det noe der? Nei, ingenting. Kameraet lister seg rundt neste hjørne. Peker mot et speil. Er det noe der? Nei, ingenting der heller. Kameraet lister seg videre. Og der står det en liten gutt med store skumle øyne og ser hardt på vår velbygde heltinne Casey (Odette Yustman). Casey hyler. Kutt. Casey møter kjæresten og sier noe sånt som: «Nå tror du kanskje jeg er gal … Men jeg tror han er ute etter meg». Kjæresten tror hun er gal.

Ond ånd

Skrekkfilmen «The Unborn» består av denne sekvensen gjentatt femten ganger, pluss en kanonkitschy eksorsisme på slutten der vi blant annet får den tvilsomme glede av å se Gary Oldman uten synlig tegn på ironi blåse i en halvannen meter lang edelstensbesatt lur for å drive ut en ond ånd. Den onde ånden er det som ifølge jødisk okkultisme kalles en «dybbuk». Hva er dybbuken? Hvorfor vil den ha tak i Casey? Hva har dette å gjøre med tvillingbroren hennes, som døde i mors liv, morens selvmord og nazistenes medisinske eksperimenter i Auschwitz? Hvorfor er speil en uting? Dette forklares i gravalvorlig detalj av Oldman, Jane Alexander og Idris «Stringer Bell» Elba, mens smerten står skrevet i ansiktene deres og publikum kniser.

I undertøyet

I rettferdighetens navn: Den som er ute etter å skvette omtrent hvert tredje minutt i halvannen time, får valuta for pengene i «The Unborn». Regissør David S. Goyer har et blikk for det visuelle og lager lyse, pene bilder fra et frostkaldt Chicago før effektdemonen får makt over ham og «The Unborn» går fra å være en uoriginal bagatell til å bli en pinlighet.

Filmen prøver for øvrig hardt å gjøre sexsymbol av Odette Yustman («Cloverfield»), som får rikelig anledning til å løpe rundt i hvitt bomullsundertøy. Det er mye som taler til Yustmans fordel, bortsett fra at hun dessverre er en hysterisk dårlig skuespiller. Hun bør holde seg til hyling fremover.