«The Velvet Rope»

Lille speil på veggen, der! Hvem er flinkest i familien min akkurat nå? Jo da, det er deg det, lille smågeniale Janet!

Søstera til gærningen, sexsymbol av dimensjoner og en av USAs mest berømte kvinner. Men først og fremst er Janet Jackson en uhyre dyktig artist. Det viser hun mer enn noensinne på albumet «The Velvet Rope».

Setter standarden

Kommersiell svart og soulrelatert musikk er den aller mest klisjépregede populærmusikalske sjangeren akkurat nå. Men det finnes heldigvis unntak. Erykah Badu dro r'n'b-sjangeren opp av hengemyra tidligere i år med sitt «Baduism»-album, og nå er det Janet Jacksons tur til å sette standarden for hvordan tung soul og rytmisk pop skal lages.

«The Velvet Rope» er et svært album, 75 minutter langt, med en mengde introduksjonssekvenser og med hele 16 låter. Stilspekteret er også stort. Janet kler de mørke, stønnende og seksuelle balladene like godt som hun fikser de basstunge pophitene.

Utfordrende

Sammen med produsent- og låtskriverkollegaene Jimmy Jam og Terry Lewis har Janet kommet opp med en plate som er både ambisiøs og utfordrende. Janet gjør det klart allerede i tittellåta at hun er alt annet enn en lettvekter. Stemningen er smått suggererende og mørk, mens fiolinfantomet Vanessa Mae gjør en fabelaktig solojobb. Det fortsetter like sugende og coolt i «You» der en repeterende bassrytme lager en heftig kontrast til Janets spisse og bitende vokal. Singelen «Got 'Til It's Gone» er ikke min favoritt på plata, men samplingen av Joni Mitchell er både frekk og fiks. «My Need» må være noe av det mest sexy som er gjort på plate på 90-tallet der den forførerisk og deilig lirker lytteren inn i en atmosfære av lyster og begjær.

Blekner

«Go Deep» er ikke mindre fantastisk med sin kontante bass og sitt urcatchy refreng. Slik kunne jeg fortsatt i det uendelige. «The Velvet Rope» har et vell av gode låter, med bare noen helt få kjedsommelige soveballader som unntak. Men også klinelåtene klarer Janet bedre enn røkla. Janets versjon av Rod Stewarts gamle hit «Tonight's The Night» er bare ett eksempel på det.

Det som imponerer aller mest på «The Velvet Rope» er produksjonen. Jam, Lewis og Jackson leverer en komplisert og utrolig rik produksjon som får alt annet jeg har hørt av kommersielle popproduksjoner hittil i år til å blekne. Hver eneste låt har et individuelt lydbilde. Dette kombinert med Jacksons tak på de mange avkrokene og variantene av moderne popmusikk gjør dette til en plate både for hifi-freaks, kresne innovatører og et ukritisk hitliste-publikum.

Ja til Janet