Anmeldelse: «Chernobyl» på HBO

«The Walking Dead» blir karnevalssminke i forhold til dette

Miniserien om Tsjernobyl-ulykken er dårlig reklame for både atomkraft og kommunisme.

Helvete på jord: Miniserien om Tsjernobyl-ulykken er både vanskelig å se på og å ta øynene fra, mener Dagbladets anmelder. Foto: HBO Vis mer

«Chernobyl»

5 1 6

Historisk dramaserie

Premiere 6. mai
Beskrivelse:

Miniserie i fem deler om atomkraftulykken i Tsjernobyl. Med: Stellan Skarsgård, Jared Harris og Emily Watson.

Kanal:

HBO

««Chernobyl» er ikke lett å se på. Men det er vanskelig å ta øynene vekk.»
Se alle anmeldelser

Atomkraft har et imageproblem. HBOs nye miniserie om Tsjernobyl-ulykken for temmelig nøyaktig 33 år siden gjør fint lite for å rette på det inntrykket. I fem timeslange, relativt grufulle episoder skildrer serien den mest alvorlige kjernekraftulykken i verdenshistorien, og nedfallet den førte med seg – både det radioaktive og det politiske.

Natt til 26. april 1986 eksploderer én av fire reaktorer ved kraftverket, i en kjedereaksjon av uflaks, menneskelige feil og dårlige vurderinger. Det radioaktive avfallet truer med å spre seg ikke bare utover hele den daværende sovjetrepublikken Ukraina, men hele kontinentet vårt. Uten den kollektive innsatsen for å slukke brannen og hindre nedsmeltingen å spre seg til de tre andre reaktorene, hadde den humanitære og økologiske katastrofen blitt enda større enn den ble. PR-katastrofen for Sovjetunionen ble også fatal, samme hvor mye partipampene prøvde å dysse ned skandalen, eller spinne redningsaksjonen til en triumf for moder Russland.

Velkjente grep

Med velkjente fortellergrep fra katastrofefilmsjangeren belyser «Chernobyl» ulykken fra flere hold. Brannfolk som går inn i episenteret uten å ane at de blir møtt av et helvete på jord, pårørende som prøver å finne dem i kaoset, forskere som uten å bli hørt prøver å si at det kan bli enda verre, og ansvarlige som vil holde sin egen rygg klar og dekke over omfanget av katastrofen.

Stellan Skarsgård er ruvende som kommunistpartiets utsendte som langsomt begynner å innse omfanget av hva som har skjedd. Jared Harris («Mad Men») og Emily Watsons atomforskere er de eneste som virkelig forstår hva de står overfor her. Sammen kjemper de både mot naturens ubønnhørlighet, og statsapparatets vindmøller.

Spygrønn dommedag

Serien holder det meste av rollegalleriet på et temmelig sjablongaktig nivå. Det er kanskje et godt valg, å ta skjebnene deres enda mer inn over seg hadde vært bortimot uutholdelig. Dommedagsscenariet som males er etter hvert fjetrende i all sin grusomhet, der en østblokk-estetikk i spygrønn pallett rammer inn forbrente fjes, lyst opp av uslokkelige branner, akkompagnert av en evig, tikkende geigerteller.

Den menneskelige inkompetansen, arrogansen og kynismen er nesten like grotesk som den marerittaktige fremstillingen av stråleforgiftning, med illevarslende neseblod som avløses av blodig oppkast, svimerker og til slutt menneskekropper redusert til et etsende sårkrater. Zombiene i «The Walking Dead» fremstår som karnevalssminke i forhold til dette.

Den ryggradsløse unnfallenheten og dogmatiske, blinde troen på regimets ufeilbarlighet virker nærmest parodisk, der lederne insisterer på at det ikke er noen fare samtidig som folk gulper opp radioaktivt spy til høyre og venstre. Det gjør den ikke noe mindre troverdig. En konflikt mellom vitenskapelig rasjonalitet og ideologisk dogmatisme tegner seg. Selv om det ironisk nok er et kollektivt løft og selvoppofrelse som blir redningen, er ikke dette en god reklamefilm for statlig kommunisme, heller. Trykkokeren av hemmelighetskremmeri og nytale viser seg å være vel så giftig som atomreaktoren.

«Chernobyl» er ikke lett å se på. Men det er vanskelig å ta øynene vekk.

(Anmeldelsen er basert på de første tre episodene.)