The Wallflowers

Dylan leker Springsteen.

CD: Mon tro hva Far mener om at Jakob Dylans The Wallflowers blir mer og mer Springsteen-aktige for hver plate som går. Brendan O\'Brien sitter bak spakene (som på de to siste Bruce-platene), men Wallflowers lager Springsteen-rock uten det grandiose E Street-anslaget, uten den eskapistiske romantikken (yngre Bruce) og uten novellistiske skjebneskildringer (eldre Bruce). En Wallflowers-plate er selvsagt også uten et gram av spectorsk ambisjon eller soulinnflytelse. Deres litt enklere americana-variant er slik sett langt mindre givende og appellerende, og det de vinner på en slags rufsete sjarm, taper de på et trått låtmateriale og et trøttende formelpreg. Wallflowers er ved sin femte plate, de er elsket av det samme amerikanske publikummet som gjerne elsker andre band som ikke er store i Europa eller resten av verden, og slik vil det nok fortsatt være.