Live-published photos and videos via Shootitlive

Konsertanmeldelse: The War on Drugs

The War on Drugs med melankoli uten magi

Uforløste drømmer.

KONSERT: Før konserten har «Strangest Thing» festet seg i bakhodet. Ikke bare er det et av de sterkeste sporene på årets album «A Deeper Understanding». Tittelen sender tankene til science fiction-serien ved nesten samme navn: «Stranger Things».

Som i tv-serien finnes det i musikken til The War on Drugs en understrømning, en alternativ drømmeaktig virkelighet som man kan dykke ned i.

Låtstrukturene står støtt, men man omsluttes av en utflytende lydverden som eksisterer på sine helt egne premisser.

Adam Granduciel og co har brukt mye tid i studio for å raffinere dette uttrykket. Det handler om å lande en opplevelse som bare er der. Men hvordan funker det i Spektrumformat? Vil nyansene vaskes ut og magien drukne?

Ingen scenepersonlighet

Granduciel har kalt musikken «en stor distraksjon fra meg selv». Han har slitt med panikkangst, med sinne og frykt for å miste selvkontrollen.

Også på scenen har han kjent på dette. Han er ingen naturlig frontfigur der han tusler rundt i rutete skjorte og roper ett og annet «thank you». Om han ikke står fram på andre måter, er det likevel ingen tvil om hvem som er sjefen.

«In Chains» river i lenkene. Det er et rastløst driv over flere av de beste låtene til The War on Drugs. I «An Ocean in between the Waves» surfer gitarene på et hav av 80-talls synth. Det er mye lengsel her. Granduciel kaster alle livbøyer og drar deg utpå.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Gitarsjef: Adan Granduciel i Oslo Spektrum. Foto: Frank Karlsen
Gitarsjef: Adan Granduciel i Oslo Spektrum. Foto: Frank Karlsen Vis mer

«Strangest Thing» blir derimot et lite antiklimaks. Den er tatt ned, og virker lysere og lettere.

En halvtime ut i konserten er publikum lydhørt, men avmålt. The War on Drugs har spilt på Mono og Rockefeller ved tidligere Norgesbesøk. Oslo Spektrum er et mer krevende format.

Rent visuelt går de i ett med sceneteppet. Den visuelle innpakningen er heller ikke av det voldsomme slaget, The War on Drugs satser på stilfullt og sobert. Lyssettingen understreker at her er det musikken som står i sentrum. Da skurrer det litt når bandet virker som de heller vil gjenskape enn å frigjøre seg fra studioversjonene.

Trivelig affære

Med «Knocked down» er de på rette sporet. Den framstår luftig og ettertenksom, og er ett av mange eksempler på Granduciels låtskrivertalent. Men snart kommer følelsen snikende av at noe mangler. Det er en tynn linje mellom suggesjon og monotoni.

Blå stemninger: Det er mye lengsel og melankoli i musikken til The War on Drugs. Foto: Frank Karlsen
Blå stemninger: Det er mye lengsel og melankoli i musikken til The War on Drugs. Foto: Frank Karlsen Vis mer

Granduciel er heller ingen stor vokalist. Om musikken peker i retning en mer grandios utgave av Springsteen rundt «Tunnel of Love», ligger vokalen mer i Dylan-leiet. Men det er den oppskriftsmessige avleveringen som drar ned. Hvor er løssluppenheten og viljen til å improvisere?

Konserten blir mer en trivelig affære enn en transcenderende. Mer spillebula på hjørnet enn «the upside down», for å trekke linjene tilbake til «Stranger Things».

Et oppsving mot slutten er ikke nok til å innfri forventningene. Men «Under The Pressure» blir et høydepunkt med en farlig saksofonnerve og et langstrakt løft flere av de andre låtene mangler. «In Reverse» lykkes i å ta det helt ned, før det er tid for ekstranummer.

Etter nøyaktig to timer er det over. Ekkoet av «You don´t have to go» sitter igjen etter at bandet har forlatt scenen. Men det sitter ikke så dypt som man kunne ønske seg.