Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Musikkanmeldelse: The Weeknd - «After Hours»

The Weeknds blodige oppgjør

Superstjernen pusher grensene mellom album og film med utgivelsen «After Hours».

Foto: Universal Music
Foto: Universal Music Vis mer

ALBUM: Det skal mye til for at en superstjerne holder fast på den inderlige nerven fra sine første utgivelser som ung og sulten artist. Stadig oppfylte fantasier, økonomisk overflod og blodsugende ja-mennesker er stikkord som ikke akkurat skaper klassiske utgivelser.

«After Hours»

The Weeknd

4 1 6

Pop RnB Synthpop

Plateselskap:

XO / Universal Music

«Synthpop, psykedelia, sexy lidenskap og knuste hjerter»
Se alle anmeldelser

Sleng i tillegg på en klassereise fra livet som sønn av to etiopiske immigranter i snøfylte Toronto til glade jetset-hverdager i solvarme Bel Air, og du får fort oppskriften på uungåelig kreativ deprivasjon.

The Weekends utvikling fra mørk og anonym undergrunnsprins til kommersiell hitmaker er heldigvis alt annet enn så svart/hvit. Heller ikke spesielt avtagende. For et såpass stort navn å være, har 30-åringen faktisk vist seg å være forbilledlig åpen for musikalsk eksperimentering.

Vanskelig å plassere i noen spesifikk bås, temperatur eller stemning. Truende og skummel på «The Hills», sofistikert på «Earned It», tåredryppende på «Call Out My Name», danseglad på «Secrets», og oppløftende på «I Feel It Coming». Noen ganger funker det, andre ganger ikke.

På sjettealbumet «After Hours» begynner han nok en gang «om igjen». Godt hjulpet av Metro Boomin og Max Martin til å skape en til tider svært underholdende cinematisk verden av 80-talls elektro og synthpop, psykedelia, sexy lidenskap og knuste hjerter.

Først introdusert i den frosk-slikkende og «Fear and Loading in Las Vegas»-inspirerte musikkvideoen til «Heartless», og en blodig, selvdestruktiv oppfølgerhistorie for «Blinding Lights». Abels flukt til den lovløse Nevada-ørkenen fra det paparazzi-forfulgte livet med kjendiskjærester i Los Angeles.

Der hans forrige, dystre utgivelse «My Dear Melancholy» var en bitter avskjed til Selena Gomez, er «After Hours» langt på vei en oppsummering av det (visstnok) giftige forholdet til milliardærarvingen og supermodellen Bella Hadid. «I tell myself I should get over you / I know I'd rather be all over you / I'm trying, trying, but I, I just want your body», synger han i desperasjon på «Too Late». En av sporene fra albumets svært lovende åpningsakt, som også består av snodig velfungerende drum & bass på «Hardest to Love» samt den herlige powerballaden «Scared to Live».

Dessverre stopper det gode drivet brått opp på «Snowchild», hvor Metro Boomins 808 ikke klarer å redde oss fra hovedpersonens repeterende flow. Og når «Escape From LA» heller ikke er nok til å vekke interessen igjen, blir det opp til allerede nevnte singlene «Heartless» og «Blinding Lights» å dra oss tilbake inn i dramaturgien.

Sistnevntes «Take on Me»-kanaliserende intro sparker da også i gang The Weeknd på sitt beste, mens «I Feel It Coming»-oppfølgeren «In Your Eyes» er like dansegulv-cheesy som den er søt og sjarmerende. To adjektiver som på ingen måte beskriver resten av dette blodige oppgjøret.

Skivas 80-tallslefling er i seg selv både vellykket og oppkvikkende, og ikke minst hakket mer gjennomført enn den musikalske oppussingen man foretok seg på «Starboy». Likevel hindrer en litt for stor andel filler-låter albumet fra å nå sitt virkelige potensiale. En tradisjon kanadieren har hatt en tendens til å holde ved like siden sin klassiske, men ganske ujevne mixtape-trilogi i 2011.

Hele Norges coronakart