Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

The White Stripes

Debutplate med rå vri på bluestradisjonene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I lys av The White Stripes' suksess som årets kultfenomen på rock-arenaen utgis denne debutplata fra 1999. Søskenparet som utgjør The White Stripes kommer fra Detroit, men representerer noe ganske annet enn motown-soundet som hittil har vært det mest kjente fra Motor City USA.

Blues og garasjerock er de mest tydelige referansene for denne nedstrippede, alt annet enn virtuost utførte samlingen genuine låter. At gruppa bortsett fra egne sanger lager versjoner av blues-innovatører som Robert Johnson («Stop Breaking Down») og Bob Dylan («One More Cup of Coffee») er ikke tilfeldig. The White Stripes jobber med sin egen rå fornyelse, en Muddy Waters / John Lee Hooker-inspirert folkblues, med bakgrunn i den hoggende gitarbaserte rocken til grupper som Velvet Underground, New York Dolls, Kinks og Troggs. I seinere år har liknende prosjekter vært frambrakt av den unge Beck, eller av grupper som Cake og Strokes.

Gitar og trommer, stort mer er det ikke, dunker nakent og ensomt som hammerslag eller magnum-skudd, mens Jack White med nesten ungpikeaktig pinefullhelt drar tekster som er rene noir-dramaer i miniformat. Rødhamret musikk, med striper av hvitt som blodlegemer i fart for å bøte på sangerens klassiske, ubotelige ensomhet.

Hele Norges coronakart