«The World According To Gessle»

Småteit og glitrende popmusikk har vært Per Gessles varemerke både i Roxette og i Gyllene Tider. På mannens første soloalbum er det glitrende aspektet klart tonet ned.

I en del kretser sier man definitivt ikke høyt at man synes Per Gessle er en kul fyr. Mannen er så kommersiell at musikkfolk, som påberoper seg kredibilitet, nærmest er forpliktet til å spy av ham.

Bare så synd da at Gessle har brukt de siste 15 åra av sitt liv til å vise at han er en lysende popbegavelse vi må helt tilbake til de to B-ene i Abba for å finne maken til.

Inntørket

Men akkurat som en gudfar som Paul McCartney er i ferd med å tørke fullstendig inn, ser vi også litt for klare tegn til stagnasjno på Gessles nye solo-plate,«The World According To Gessle».

Med unntak av en litt mer nedstrippet produksjon er stilen den samme som alltid når Gessle er innvolvert. Dette er umiddelbar og ukomplisert rett fram-pop uten dypere mening og depresjonsfaktor.

Men det er antakelig begrenset hvor lenge man kan holde seg til samme smale pop-formel uten å miste noe av stinget i låtene. Det er nemlig det som har skjedd med Gessle denne gangen. Han mangler finfølelse, og ender opp med et tamt og til tider ganske så plumpt materiale milevis unna «The Look»-land hva kvalitet angår.

Respektable forsøk

Plata er tidvis fengende, men sjelden så urcatchy som denne typen pop må være for å skille seg ut i mengden.

Typisk nok for en gammel og sliten popmann er det balladene han fikser best. «I Want You To Know» og spesielt «Wish You the Best» er de mest respektable forsøkene fra Gessle denne gangen. Men sorry, Per, de «gyllende tider» er nok over...