Thelonious Monk with John ColtraneMer Monk og Coltrane \'57

Jazzhistorie i toner og ord.

CD: 1957 var et viktig år for både John Coltrane (1926-67) og Thelonious Monk (1917-82) . Det intense samarbeidet deres dette året, spesielt det lange engasjementet på New York-klubben Five Spot, endret den gjengse oppfatningen av dem - Monk gikk fra å være en primitiv pianist og småsprø komponist til å bli en spennende nyskaper; Coltrane fra en heroinavhengig, middels tenorist med tendens til å sovne på scenen til en «rein» saksofonist med en uttrykkskraft ingen hadde hørt maken til. Samarbeidet ga begge en kunstnerisk stimulans som for Coltranes del satte fart i en kreativ prosess som skulle revolusjonere den moderne jazzen de neste 10 åra.

DE TIDLIGERE ukjente opptakene på fjorårets «Thelonious Monk Quartet with John Coltrane at Carnegie Hall» viser dette samarbeidet på sitt best utviklede. En ny dobbelt-CD, «The Complete 1957 Riverside Recordings», fanger det opp i en tidlig fase, og selv om musiseringen til tider låter litt mer famlende og nesten alt er utgitt før, er nyutgivelsen super, ikke minst for nye fans. Her er Monk-klassikere som «Monk\'s Mood» på trio med Wilbur Ware som bassist, flere septett-versjoner av «Crepuscule with Nellie», «Off Minor», «Epistrophy» og «Well, You Needn\'t» med trioen pluss tenorist Coleman Hawkins, altsaksofonisten Gigi Gryce, trompeteren Ray Copeland og Art Blakey på trommer, og vi får to versjoner av «Ruby, My Dear», én med Hawkins som solist i septetten, en annen med Five Spot-kvartetten Monk/Coltrane/Ware/Shadow Wilson. «Nutty» og «Trinkle, Tinkle» er øvrige spor med denne besetningen.

I TEKSTHEFTET skriver veteranprodusenten Orrin Keepnews informativt og innimellom hylende morsomt om hva som foregikk i studio under innspillingene. Han tegner et tidsbilde der Monk (39) bokstavelig talt sitter mellom sin mentor, Coleman Hawkins (56), musikeren som definerte tenorsaksofonen som jazzinstrument, og sin protesjé, John Coltrane (30), som i løpet av de 10 neste åra skulle komme til å ny-definere instrumentet. Jo, det er mer enn båndsus over disse 49 år gamle opptakene med to av jazzens gryende giganter i hovedrollene, og enda en gang: Hvilken komponist Thelonious Monk var!

STANDARDER: Roberta Gambarini er en italiensk, USA-utdannet og raskt stigende stjerne på jazzsangerhimmelen, avdeling for tradisjonspolering gjennom stilsikre standardtolkninger. Konserten hennes med Hank Jones Trio på Moldejazz i år var ujevn, men debutplata «Easy To Love» er nærmest antiseptisk prikkfri og viser velutviklet stemmeprakt. Likevel forblir både hun og kompet noe motstandsløst og fasitflinkt, med et snodig unntak for veteranen James Moody, som av alle ting, og svært gåtefullt, har fått det for seg at han skal jodle.

SKAL DET FØRST være standarder, er amerikanske Tierney Sutton mye mer spennende. På klubbopptaket «I\'m With The Band» går frapperende vokalteknikk og stilbeherskelse opp med en fandenivoldsk vilje til å nypløye repertoaret, og Sutton og hennes kvartett (med Terje Gewelt-kompis Christian Jacob på piano) kaster seg ut i det med fynd og klem, til ørefrydende resultat. Tierney Sutton må være en av de sterkeste kandidatene til jazzvokaltronen nå, så her har norske festivaler en jobb å gjøre neste år.