SKREKKELIG MIDDAG: Statsminister Theresa May tok imot presidenten i EU-kommisjonen, Jean-Claude Juncker, til middag med samtaler i  Downing Street i London 26. april. Det gikk nesten så galt som det kunne rundt bordet. Mays planer for skilsmisse etter 44 år møter kraftig motbør fra EU. Foto: AFP / NTB Scanpix / Justin TALLIS
SKREKKELIG MIDDAG: Statsminister Theresa May tok imot presidenten i EU-kommisjonen, Jean-Claude Juncker, til middag med samtaler i  Downing Street i London 26. april. Det gikk nesten så galt som det kunne rundt bordet. Mays planer for skilsmisse etter 44 år møter kraftig motbør fra EU. Foto: AFP / NTB Scanpix / Justin TALLISVis mer

Valget i Storbritannia

Theresa May detter ned av hesten «Brexit»

Når gapet mellom EU og USA øker, kan Storbritannia falle ned tomrommet imellom, med et vanskelig forhold til EU og en upålitelig venn over Atlanterhavet. 

Kommentar

Statsminister Theresa May skrev ut nyvalg i Storbritannia for å ha et sterkt folkelig mandat i ryggen når hun like etterpå skal forhandle med EU om skilsmisse. Det gjenstår å se om hun vinner et klart flertall i Underhuset i valget torsdag 8. juni, eller om hun går på et sviende nederlag, som forgjengeren David Cameron gjorde i folkeavstemninga om EU i fjor jonsok. I det siste har Arbeiderpartiet under Jeremy Corbyn tatt kraftig innpå henne i meningsmålingene. Overfor EU hjelper heller ikke en klar valgseier.

Allerede 19. juni begynner forhandlingene om utmelding av EU, såkalt «Brexit». Egentlig ganske ufattelig spiller spørsmålet liten rolle i valgkampen, enda det blir de vanskeligste forhandlingene landet har opplevd etter 1945. Men May er bare opptatt av å framstå som «sterk leder», og Corbyn vil unngå EU-spørsmålet som splitter hans velgere.

May gjentar bare sitt snusfornuftige, men falske visdomsord: «Ingen avtale er bedre enn en dårlig avtale.»

Politiske evigheter har gått etter 17. januar i år, da hun holdt sin store «Brexit»-tale i Lancaster House i London under slagordet «Et globalt Storbritannia». Hun snakket om «å forlate Den Europeiske Unionen og omfavne verden.» Det var hennes politiske grunnlag for å forlate EU. Det bygde på to «kjennsgjerninger». Hun stolte på usvikelig støtte fra den pragmatisk fornuftige forbundskansleren i Tyskland, Angela Merkel, det markedsliberale slektskapet mellom de to landene og den tyske eksport-industriens egeninteresse. Og hun stolte på «det særskilte forholdet» til USA opp gjennom historien, som skulle erstatte forholdet til EU og forsterk britenes innflytelse i verden.

Grunnlaget for hennes sinnsro har falt bort. Sist helg forsvant begge «kjennsgjerningene» hennes. Med en «nær venn» som den upålitelige presidenten i USA, Donald Trump, trenger man knapt fiender; kanskje ville pålitelige fiender være å foretrekke. Etter Trumps besøk i Europa holdt Merkel en tale i München i Tyskland søndag, som riktignok må knyttes til valget der i høst, men som fikk sterk gjenklang utover grensene. Hun snakket om politisk tillit mellom landene og satte USA og Storbritannia, om ikke i samme bås, så i samme fjøs.

- Tida da vi fullt og helt kunne stole på andre, er til en viss grad forbi, det er det jeg har erfart de siste dagene, sa Merkel.

Hun la til:

- Sant nok, må vi fortsette å være venner med USA, med Storbritannia, og gode naboer, der det er mulig, likesom med Russland. Men vi må vite: Vi må kjempe vår egen kamp, som europeere, for vår framtid og vår skjebne.

Dette skulle være nok for statsminister May til å innkalle til et hastig rådslag, et krisemøte, i Downing Street nummer 10 - og samtidig be utenriksminister Boris Johnson om å holde seg langt unna. Da May utnevnte EU-hateren Johnson som utenriksminister, ble det i Brussel klassifisert som «fiendtlig handling», ifølge en EU-diplomat. Da det ble klart at han ikke skulle ha noe særlig med «Brexit» å gjøre, ble det reklassifisert til «rein dumskap».

Men det kom enda mer fra Merkel i talen. Hun ønsket også den nyvalgte presidenten i Frankrike, Emmanuel Macron, som hun nå har møtt flere ganger, både under fire øyne og sammen med andre, lykke til på veien og sa:

- Der hvor Tyskland kan hjelpe, vil vi hjelpe, fordi Tyskland går ikke godt hvis ikke Europa går godt.

Tyskland og Frankrike slutter rekkene og herder sine standpunkter. Merkel er lettet og henrykt over valget av den glødende EU-tilhengeren Macron.

Mange trodde, og håpte, «Brexit» skulle lede til oppløsning av EU. De tok tok grundig feil. «Brexit» har styrket samholdet i EU kraftig. Trump har styrket det ytterligere. Man står sammen mot felles, ytre farer. Også de litt motvillige og vanskelige østeuropeerne i EU er skremt av Trump. De mister sin sterke støttespiller i EU, nemlig britene, når det gjelder å motstå strengere EU-krav til det ene og det andre. Britene ville imidlertid ikke ha fri innvandring fra Øst-Europa.

May og hennes folk har forsøkt å snakke til lederne i det ene etter det andre landet i EU, for å utnytte de mangfoldige uenighetene dem imellom før forhandlingene, til ingen nytte. Etter en middag med May i Downing Street, som ikke gikk helt som May hadde håpt, snarere tvert imot, kom presidenten i EU-kommisjonen, Jean-Claude Juncker, nokså himmelfallen tilbake til Brussel. Alvoret i «Brexit» hadde ennå ikke sunket inn hos den britiske statsministeren. Den tyske avisa Frankfurter Allgemeine Zeitung offentliggjorde innholdet fra samtalen rundt bordet.

Seinere uttalte May: «27 andre europeiske land stiller nå opp mot oss.» I EU ristet man igjen på hodet: Hva er det de tror der ute på øyene? EU er ikke ute etter å ta hevn over britene, men det er vel naturlig å ivareta sine interesser? Det er faktisk May som har bedt om forhandlinger om utmelding.

Merkel har strødd salt i et britisk sår. De mange EU-fiendtlige britiske avisene vingler mellom uforstand og forferdelse overfor Merkels «uansvarlige» brudd på vestlig solidaritet. «Den største taperen blir EU, og Merkel vet det godt», påstår konservative Telegraph, «etter 1945 er det ikke EU som har sørget for fred og sikkerhet, men NATO, hvor USA og Storbritannia er de viktigste medlemmene.» Konservative The Times tror britene heretter «vil se med mindre glede på sine kontinentale allierte i NATO». I løssalgsavisene er det som vanlig krigshissing. Bare venstredreide Guardian advarer mot «viktig endring», som er «veldig farlig» for Storbritannia: «Dersom USA og EU driver fra hverandre, vil Storbritannia falle i tomrommet som skapes mellom dem.»

I EU-hovedkvarteret er man vant til EU-hakking i britiske aviser. Men man hadde aldri trodd denslags skulle bli offisiell, britisk politikk, sies det nå.

Britene har hele tida ønsket å forhandle om skilsmisse, det vil si å dele på felles eiendeler og regninger, samtidig med å forhandle om det framtidige forholdet mellom Storbritannia og EU. Men det går ikke, ifølge statsrett og Lisboa-traktaten, sier EU. Landet kan ikke være både medlem og utenfor samtidig, først må det ut og så kan det forhandle som utenforland med EU om framtidas forhold.

May vil tydeligvis overse dette når hun gjentar: «Ingen avtale er bedre enn en dårlig avtale.» Hva? Ingen avtale er det verste som kan skje landet! Dette er ikke som å være hos en tyrkisk teppehandler og true med å gå hvis prisen er for stiv. Storbritannia må uansett etterpå ha avtaler med EU om det aller nødvendigste ettersom de er naboer. Blir det «ingen avtale» om skilsmisse, kan forhandlingene om det framtidige forholdet mellom naboene ende som en skrekkelig krangel mens handel og reising mellom de to stanser opp. Ei ryddig skilsmisse kan, derimot, åpne for fornuftige forhandlinger om det framtidige forholdet på mange felt.

Britenes høyeste ønske er adgang til det frie, indre markedet i EU. Men de fire frihetene i EU er udelelige. I EU gjelder fri ferdsel av varer, kapital, tjenester og personer. Britene vil ikke ha fri flyt av arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa. Da blir det heller ikke fri adgang for varer, kapital og tjenester fra Storbritannia, sier EU.

Med britenes forkjærlighet for markedsøkonomi og frihandel er «Brexit» en dårlig hest å ri for May. Hva da med «det særskilte forholdet» til USA? Trump og frihandel? Hans fanesak er jo å si opp alle avtaler om frihandel som USA har inngått. Han er en proteksjonist, som kjører rundt i de dyreste bilene fra tyske Mercedes, men som klager over hvor mange tyske biler som selges i USA.

Valget av Donald Trump til president i USA hjelper ikke Storbritannia idet landet skal gå ut av EU. Det gjør det bare enda verre.

Skal vi snart høre et ekko av nødskriket som William Shakespeare har tillagt kong Richard III - «Mitt kongerike for en hest!» - fra munnen til Theresa May?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.