Thom Yorke har blitt en gammel kunstner man nikker anerkjennende til

Wow-faktoren på Radiohead-sjefens andre soloplate uteblir.

ALBUM: Folk har gjerne en oppfatning av Radiohead-overhode Thom Yorke som en sær og folkesky vriompeis. Sånn må det gjerne være, men er det nødvendigvis noe negativt?

Vel har ikke de siste stuntene til Radiohead nødvendigvis vært en ubetinget suksess, rent bransjepolitisk. Men de har alikevel hatt med seg en følelse av kompromissløshet og en uvilje mot å la noen tukle med det kreative innholdet. Være seg fans, media og industri. Og det er jo først og fremst der skoen trykker?

Gammel og gnomete Da får man også legge til side at Yorke i denne omgang slipper sitt andre soloalbum som BitTorrent og på vinyl. Etter sigende et eksperiment for å se om de kan gjenvinne kontrollen på hvordan musikk spres digitalt. Akkurat den biten kjennes gammel og gnomete. Musikalsk er det nok en gang nye strikker som skal tøyes.

Forrige soloutspill var «The Eraser» som kom noen knappe måneder før Radiohead-plata «In Rainbows» - ikke helt etter boka, det heller, altså. Debuten var en slags videreføring av «Kid A»s smått radikale defragmentering av pop-formatet. Litt for knatrete for sitt eget beste mente noen, briljant pop-kunst, var omkvedet hos andre.

Fragilt «Tommorow's Modern Boxes» følger på sett og vis noen av de samme ideene, bare ikke fullt så insiterende. Den bygger mer på de lune stemningene - kald og varm minimalisme om hverandre. Yorkes stemme er hele veien er det stemningsbærende kompasset. Det er vakkert, fragilt og trippete.

Det handler for det meste om små motiver som loopes, kles på, for så å bli brukket opp igjen. Sporene flyter sømløst over i hverandre: «A Brain in a Bottle» er lett gjenkjennelige Thom Yorke-fraseringer som flyter uanfektet over en stakato trommerytme, mens «Guess Again!» er en pianoballade brukket opp og pakket inn i en industriel produksjon.

«The Mother Lode» går langt i retning av klubbmusikken med sine drivende bassganger. Litt lenger nede i gangen finner du minimalistisk techno i form av «There Is No Ice (For My Drink)». Og avsluttende «Nose Grows Some» er så tindrende vakkert som bare Yorke kan være når han finner sporet.

Gullstrupe Men all den smarte knotteakrobatiken til side, det er selvsagt  Yorkes unike stemme, med alt det innebærer av falsettbruk og særegne tonale valg, som drar lasset her.

Når det er sagt, så savner man den store wow-faktoren her, de skakke innfallene som virkelig rister sanseapparatet ditt. Det som gjør Thom Yorke til en leder og ikke bare en gammel kunstner man nikker anerkjennende til.

Thom Yorke har blitt en gammel kunstner man nikker anerkjennende til