Hva galt har den østerrikske forfatteren Thomas Bernhard (1931-1989) gjort? Er han blitt for populær, slik at han ifølge et velkjent norsk rituale må ned fra sokkelen?

Et vanlig synspunkt er at Bernhard har virket som litterær dop på forfattere som Dag Solstad, Jon Fosse, Thure Erik Lund, Terje Holtet Larsen, Peter Serck, Vigdis Hjorth m.fl.

Gyldendal har i disse dager utgitt et volum i sin klassikerserie, med fire romaner Sverre Dahl oversatte på 1990-tallet. Det er duket for en debatt om Bernhard er like imponerende på 20 års avstand.

Både Klassekampen og Morgenbladet har de siste ukene valgt å kjøre oppslag der Bernhard er forsøkt høvlet ned noen størrelser. Visstnok skal en norsk professor i mellomtida ha karakterisert Bernhard som «overvurdert». Det har fått fanene til å blafre hos flere som nå melder at de er lei av Bernhards kvernende kritikk av alt og alle, spesielt i Østerrike.

Klassekampens hovedanmelder gir uttrykk for et visst ubehag, fordi han mener Bernhards utfall og angrep mot staten og dens organer minner om det moderne bloggsamfunnets flom av lignende ytringer, en form for «litteratur» han har støtt på som kommentator til rettssaken mot 22. juli-terroristen. Omtalene av Bernhard kan gi inntrykk av at han er et særtilfelle, at han er oppstått i et østerriksk, nasjonalt vakuum. Det er selvsagt ikke riktig.