Thomas Dybdahl

Vakkert og klangfullt fra høystemt rocker.

CD: Thomas Dybdahl innleder sin nye plate med noen pianoslag så vakre og tunge at de kunne vært framført av Nick Cave. Enkelt, vakkert og slående; og når Dybdahl starter å synge - som en slags blanding av Jeff Buckley, Scott Walker og Rick Danko - trer han inn i en sfære av lys og harmoni; en stemning som varer albumet ut.

På denne plata bekreftes blant mye annet at steelgitaren er blitt et nyoppdaget og uvanlig lekkert instrument innen det man kunne kalle nyere, norsk cool nouveau, for forsøksvis å lansere et nytt uttrykk. Musikken er minimalistisk arrangert med dyp twang; utdypet av akustisk rytmegitar og hammondorgel, vibrafon, munnspill og annet «dill dall», som det står et sted på coveret.

Men først og fremst klinger plata av den høystemte, men like fullt energiske stemmen til Dybdahl, på enkelte spor supplert av kvinnelig vokal - blant dem en flott, nærmest hviskende Bertine Zetlitz-duett. Dybdahl holder igjen samtidig som han på sitt vis gir alt til sine poetiske, engelske tekster, til sammen en fortelling som handler om opplevelsene til en viss Cecilia etter at hun har tatt med seg sin flyktige sjel og rømt hjemmefra. En flott gjennomført syklus, både lyrisk og musikalsk.