Thor Heyerdahl og norsk raseforskning

I SIN NYE BOK om Thor Heyerdahl avslører Ragnar Kvam jr. at Heyerdahl i 1938 overrakte en hodeskalle fra Stillehavet til Hitlers toneangivende raseteoretiker Hans F. K. Günther. Avsløringen bidrar ikke bare til å kaste lys over en sentral kandidat til å bli århundrets nordmann. Like mye konfronterer opplysningene 100-årsjubilanten Norge med en mangelfullt utforsket side ved vår egen nære historie: I mellomkrigstiden inngikk norske raseforskere et nært og omfattende samarbeid med tyske raseforskere som Hans F. K. Günther. Siden Günther i utgangspunktet var en halvstudert røver uten vitenskapelige meritter, ble han i begynnelsen møtt med skepsis blant etablerte raseforskere ved de tyske universitetene. På 1920-tallet oppholdt Günther seg imidlertid mye i Oslo og sin kones hjemby Skien, hvor han utviklet et tett samarbeid med skandinaviske raseantropologer. Og det var i Skien han forfattet den første utgaven av det som skulle bli kjent som Det tredje rikets folkebibel i rasespørsmål: «Rassenkunde Europas». Dette la grunnlaget for Günthers berømmelse og til at han etter hvert ble kallet til Jena som professor i rasevitenskap av de lokale nazimyndighetene der.

I NORGE SAMARBEIDET Günther både med antropologer som den notorisk skallemålende trondheimslegen Halfdan Bryn og med fremtredende litteratur- og religionsforskere. Disse samarbeidet igjen med et større internasjonalt nettverk av raseforskere, særlig i Sverige, Storbritannia og USA; som sammen lanserte ideen om den nordiske rasen som prototypen på et blondt og høyreist nordeuropeisk herrefolk. En klassiker innen datidens raseforskning var Bryns rasestudier fra ulike norske landsdeler som Møre. Selv om man antok at de ulike europeiske rasene var blitt utblandet med tiden, hevdet Bryn at den nordiske rasen hadde overlevd i Norges innerste fjorder og dalstrøk, bl.a. i Gudbrandsdalen og på Nordmøre. (På Sunnmøre og på Jæren dominerte den mørkere alpine rasen, som var kortskallet, kortvokst og manglet lederegenskaper.) Günther brukte Bryns undersøkelse som bevis på at det fantes systematiske forskjeller mellom den alpine og nordiske rasen, og for at den nordiske rasen fortsatt eksisterte. De to kollegaene var også enige om at raseblanding (bastardisering) kunne reverseres, og dette gav interessante perspektiver for den rasehygieniske bevegelsen i Tyskland og Norden. Günther ble i 1935 sjef for Det statlige instituttet for raseforskning i Berlin, og ble siden internasjonalt betraktet som den største autoriteten innen raseforskning overhodet. Etter krigen ble Günther avnazifisert og tatt inn igjen i forskningsvarmen.

I MELLOMKRIGSTIDENS litteratur ble de fysiske og psykiske idealtrekkene ved den nordiske rasetypen ofte eksemplifisert ved hjelp av polfarere og oppdagelsesreisende som Helge Ingstad og Fridtjof Nansen: blåøyde, blonde og handlekraftige ledertyper. For Günther må Heyerdahl ha passet godt inn i dette skjemaet. Det gjorde nok også den reisende norske etnografen Christian Leden, som møtte Günther og andre toneangivende nazistiske raseideologer i Berlin på 1930-tallet. Deres forgjenger (og sikkert Heyerdahls argeste konkurrent til å bli århundrets nordmann) Fridtjof Nansen var også opptatt av teorier om skalleformer og raseegenskaper i sine reiseskildringer, og bidro til å finansiere militærlege Bryns rasevitenskapelige oppmålinger av vestnorske rekrutter. I 1906, året etter unionsoppløsningen, pågikk det også heftige debatter om hvor vidt langskallede individer med trekk á la Nansen var mer tilbøyelig til å stemme Venstre enn kortskallene, som angivelig var underdanige, unionsvennlige og stemte Høyre. Samme året opprettet den privatpraktiserende rasehygienikeren og oslofarmasøyten Jon Alfred Mjøen en egen rasebiologisk forskningsstasjon på Vinderen, der Günther var flittig gjest. Men han ble også mottatt i mer veletablerte norske og svenske fagmiljøer. Som enkelte norske historikere har påpekt, havnet Mjøen og Bryn etter hvert på kant med andre norske raseforskere som Kristian Emil Schreiner, men ikke mer enn at Bryn kunne bli sittende som preses ved Det kongelige norske vitenskapers selskap fra 1926 og fram til sin død. Bryn mottok således både stor nasjonal og internasjonal anerkjennelse for sin innsats.

SCHREINER som ellers regnes til den mer «anstendige» delen av norsk (fysisk) antropologisk forskning, var på sin sideden stolte grunnlegger av verdens største samling av samiske skjelletter. (Men det var altså noen år før den heftige striden om tilbakeføringen av hodeskallene til Kautokeino-opprørne Somby og Hætta.) Mellom de ulike rasebiologiske forskningsstasjonene foregikk det en livlig utveksling av kranier fra både europeiske og ikke-europeiske folk. Både Schreiners kraniesamling og Heyerdahls makabre presang (fra et gravrøveri) til Günther er således symptomatisk for en rasetenkning som var nært forbundet med kolonialistiske forestillinger om ikke-hvite mennesker som tause gjenstander som kunne eies, selges, gis og defineres av hvite forskere og oppdagere. Disse forestillingene var også forutsetningen for at europeiske forskere og filosofer på 1700-tallet begynte å dele menneskeheten inn i ulike raser. Rasebegrepet er en moderne og vilkårlig konstruksjon som først og fremst har vært bestemt av politiske og økonomiske maktinteresser. Begrepet om menneskeraser har aldri vært politisk uskyldig eller nøytralt og vil aldri kunne bli det. Likevel har ideen om menneskeraser fortsatt tilhengere blant et mindretall av genetikere, f. eks. i Danmark, hvor man forsker på genene til langdistanseløpende afrikanske OL-vinnere. Her burde de norske naturvitenskapelige forskningsmiljøene komme på banen og ta mer tydelig avstand.

DET ER OGSÅ BEKLAGELIG at erklærte antirasister fortsetter å snakke om toleranse for «ulike raser og folkeslag», slik f. eks. Thor Heyerdahls sønn ble sitert i Dagbladet den 21.11. Slik fortsetter raseforestillinger å prege språket og tenkemåten i Norge. Så sent som på 1980-tallet måtte jeg selv lære om den nordiske rasen i min lærebok på gymnaset. Hva om vi benyttet 100-årsmarkeringen til å ta et mer fundamentalt oppgjør med de innarbeidete oppfatningene om Norge som en stammenasjon basert på forestillinger om rasen? Dette er holdninger som norske statsborgere med mørk hudfarge stadig møter på i det norske samfunnet. Norsk minoritetsungdom på leting etter tilhørighet møter i dag i tillegg nye former for rasisme som særlig er betinget av religion og kultur. Inntil vi som nasjon har tatt et slikt oppgjør med oss selv, bør vikanskje være varsomme med å fordømme Thor Heyerdahl for at han i ettertid framstår som politisk naiv. Men i en historisk situasjon der vi både må drive aktiv flerkulturell nasjonsbygging og skal velge århundrets nordmann, er blonde norske oppdagere med ulne raseideer ikke nødvendigvis de aller best egnedemodellene.