Thor på sporet

Vi har møtt Thor Heyerdahl. Han snakket mest om kvinner.


TIL UNGDOMMEN: Det jeg vil si til ungdommen, er at dere ikke må fortvile, selv om livet kan se meningsløst ut. For det er fremdeles så mye å oppdage.

- NÅR DET GJELDER MITT VALG AV FØLGE, sier Thor Heyerdahl. Han har lagt beina i kors og skrudd tida tilbake til de harde tredveårene, da han skulle legge ut på sin første ekspedisjon. Heyerdahl knirker. Han er forkjølet.
- Så var det helt vesentlig at det var en kvinne som forsto mitt eksperiment . Jeg var begynt å tvile sterkt på den moderne sivilisasjonen. Derfor hadde jeg bestemt meg for at jeg ville vende tilbake til naturen, finne et sted, enten det var i det indre Afrika, Sør-Amerika eller ute i Stillehavet.
THOR HEYERDAHL VAR GYMNASIAST den gangen. Kanskje var året 1932. Han skulle bli zoolog, og var i følge sin mor svært opptatt av vekstvilkårene for plankton og forholdene i atmosfæren. Han hadde begynt å reise ut alene, ut i naturen, og det var under en ekspedisjon til Rondane at han traff den første.
- Jeg traff min første forelskelse oppi Rondvassbu. Jeg hadde dratt på posetur med Grønlandshund, det var helt uvanlig den gangen, nå gjør jo allverden det, og jeg var fin og brunbakt av påskesola og opplagt på moro.
- Og da?
- Og da ble jeg forelsket i en nydelig blondine som var datter av en lensmann oppi Gudbrandsdalen. En ordentlig Synnøve Solbakken; blåøyd og blond og nydelig. Jeg ble voldsomt begeistret og foreslo straks at vi skulle vende tilbake til naturen, sammen. På en sydhavsøy.
- Eksperimentet gikk ut på å studere sivilisasjonen fra utsiden. Og så tenkte jeg at en pike fra Gudbrandsdalen ville være det perfekte følge til en sydhavsøy.
Thor Heyerdahl kroker seg sammen og hoster. Dette helvetes været her til lands. Så humrer han.
- Men så flyttet hun til Oslo, og så skulle hun sminke seg og pynte seg og alt mulig, og da tenkte jeg at hun ikke var den rette. Så jeg fortsatt letingen.
HEYERDAHL FANT den neste på fjellet også. En ballerina fra Nationaltheatret.
- Hun var svarthåret og fyrig og så ut som en ordentlig sydhavsdame. Så det ble litt forelskelse, og vi kom inn på dette med reisen, og hun var i fyr og flamme. Etterhvert forsto jeg at hun så på dette som et slags Hollywood-foretakende, at hun ville bli prinsesse på en sydhavsøy! Hun skjønte jo ikkeno! Hehehe. Hun var den skjønnheten, men hun passet ikke til eksperimentet. Det røber vel hvor viktig eksperimentet var. Og var det, sier Heyerdahl og tar en pause.
Han henter fram bildet av sin første kone i erindringen. Hun var fra Brevik, nord i Telemark. Han traff henne på en russefest i Stavern. Hun spurte om han ville danse. Men han torte ikke.
- Så var det at jeg spurte Liv. Nede på stranden. Jeg hadde bare kjent henne noen få timer. «Vil du vende tilbake til naturen med meg?» spurte jeg. «Ja,» svarte hun. «Men da må det bli helt tilbake.» Da, hehehe, tenkte jeg: « Du skjønner!»
- HVORFOR MÅTTE DU ha med deg en kvinne på denne turen?
- Ja, sier oppdageren stille.
Han tar en ny pause. Han puster tungt og forteller at hans foreldre stilte det samme spørsmålet den gangen på midten av tredvetallet.
- For det første kunne jeg ikke tenke meg å leve et liv i sølibat. Og så visste jeg jo ikke om jeg ville finne en kvinne der nede etter min smak, hehe, jeg kjente jo ikke forholdene. Min mor var lykksalig over at jeg tok med meg en skikkelig norsk kvinne.
- Og din far?
- Jeg mener min far brukte uttrykket «hvorfor gå over bekken efter vann».
84-åringen ler. De var liberale når det gjaldt kjærligheten der hjemme hos familien Heyerdahl i Larvik.
- Angret du da du traff kvinnene på sydhavsøya?
- Nei, ikke det minste. Jeg hadde et fantastisk stykke menneske i min første kone, hun var fenomenal. Noen av kvinnene der var vidunderlig skjønne og feminine riktignok, men det var så mye sygdom og elendighet.
Da Thor Heyerdahl ankom Marquesas-øyene i Polynesia i 1937, var det ingen av beboerne som visste at de hadde overlevd 1. verdenskrig, og langt mindre at verden gikk og ventet på den andre. På Marquesas-øyene hadde de mer enn nok med å avvikle kannibalismen.
- Det var som å bli skutt til månen altså, sier Thor Heyerdahl og reiser seg.
UTE I KON-TIKI-MUSEET på Bygdøy har en skoleklasse ankommet. Heyerdahl har en egen leilighet inne i museet, som han benytter når han og hans nåværende hustru Jacqueline er på besøk i Norge. Det er visst mest praktisk å bo slik, blant flåtene.
Jacqueline er Thor Heyerdahls tredje kone. Han traff henne ved ruinene sine på Tenerife. Jacqueline hadde sett ham i «Kon-Tiki»-filmen på 50-tallet og fattet interesse allerede da.
Heyerdahls første vielse, med «enestående Liv», fant sted hjemme hos brudens foreldre i Brevik. Hans andre, med «makeløse Yvonne», hos sheriffen i Santa Fe, New Mexico. Hans tredje vielse, med skuespilleren fra Gran Canaria, fant sted i en katolsk katedral i Vest-Sahara.
- Er det ikke uhørt at en eldre mann fra Larvik har vært gift tre ganger?
- Vel. Jo. Det var uhørt. Larvik opplevet det i to generasjoner Heyerdahl. Min mors ekteskap med min far - var hennes tredje. Og det var min fars andre. Min mor var veldig opptatt av Darwin og dette med utvikling. Det var kanskje derfor det ble sånn.
SKOLEKLASSEN TAR BILDER av oppdageren. Han står ved bauen. Rak i ryggen. Så haster han videre, for ytterligere fotografering, fra sivbåten Ra til flåten Kon-Tiki. En kar med bondevett hadde ikke reist fra Moss til Horten på den plankehaugen.
- Snakket dere mye om kvinner på ekspedisjonene?
- Nei, det var to forbud på mine ekspedisjoner; vi var bare mannfolk, alene i månedsvis på havet, husk det. Det var ikke lov til å snakke om ferskt kjøtt, og ikke om kvinnfolk.
- Var du aldri redd for å dø?
- Å jo. På hver eneste ekspedisjon. Alt var planlagt med den største nøyaktighet. Jeg har ikke overlevd på grunn av hell, men på grunn av manglende uhell. Jeg har alltid vært forberedt.
- Var du engstelig da du og Liv traff kannibalen i Polynesia?
- Ånei. Han var blitt kristnet og hadde sluttet å spise folk, så han følte jeg meg rimelig trygg på. Dessuten var det en gammal gubbe, så han hadde jeg taklet om han hadde gått løs på meg med tennene.
- Afrikaneren med sverdet da?
DET VAR I 1968, da Thor Heyerdahl hadde reist inn mot innlandssjøene i Sentral-Afrika for å finne en sivbåtbygger til Ra-ekspedisjonen. Heyerdahl hadde lagt seg til sove ved bredden av Tsjad-sjøen da en afrikaner kom dansende mot ham. Med sverd. Han stakk det mot Heyerdahls bryst.
- Jeg var livende redd. Men jeg hadde såpass med livserfaring at jeg tydde til krefter inni meg selv, slike som vitenskapen ikke kan forklare. Intuisjonen sa at jeg skulle begynne å danse sammen med ham, late som han var min beste venn. Det gjorde jeg, danset og danset, sammen med hele stammen. Jeg skjønte etter hvert at det var en utholdenhetskonkurranse. De falt fra en etter en, og til slutt var det bare én igjen. Jeg kunne se svetten perlet fra pannen hans, og til slutt knakk han sammen. Seieren var så tydelig min. Hehehe. Og så... Hehehe.
Heyerdahl fniser som en guttunge.
- Så kom det en svær negermadam. Det var henne kampen hadde stått om tydeligvis. Jeg sa tusen takk og nei takk og gikk og la meg.
Thor Heyerdahl ler så det skraller, latteren blir hoste, og hosten blir alvor. I hvert fall nesten.
- Det øyeblikket, var et av de vanskeligste i mitt liv.