Thorvald Steen har klart et kunststykke med sin nye roman

Han får historien om Richard Løvehjerte til å bli kjedelig.

GROVSLØYD: Som historisk portrett tilhører Thorvald Steens nye bok kategorien for «grovsløyd», mener anmelderen. Richard Løvehjerte mangler de tragiske dimensjonene romanen sårt hadde trengt.  
Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
GROVSLØYD: Som historisk portrett tilhører Thorvald Steens nye bok kategorien for «grovsløyd», mener anmelderen. Richard Løvehjerte mangler de tragiske dimensjonene romanen sårt hadde trengt. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

||| ANMELDELSE: La oss starte med kvinnen bak det hele: Ikke mange historiske skikkelser er mer imponerende enn Eleanor av Akvitania, 1100-tallets blendende femme fatale.

En hver som oppnår å være dronning både i Frankrike og England er liksom ikke helt gjennomsnittlig.

På 1140-tallet ledet Eleanor det andre korstoget, til hest sammen med sin første ektemann, den lærde lodotten Ludvig 7. av Frankrike. Etter skilsmissen med Ludvig innleder hun et stormfullt ekteskap med Henrik 2. av England, et forhold som kulminerte med seksten år i fengsel for dronningen - på ektemannens ordre.

Før det etablerte Eleanor et av Europas mest sagnomsuste hoff i hjembyen Poitiers, hvor hun sammen med samtidas ledende diktere var med på å utvikle kultusen rundt den romantiske kjærligheten og ridderligheten - et kulturelt propagandaprosjekt med slik suksess at noen hver av oss sliter med å leve opp til konsekvensene av det den dag i dag.       

Middelalder- værsnakk
Denne formidable damen var altså mor til Richard 1. av England - bedre kjent for ettertida som Richard Løvehjerte. Som sådan spiller hun en hovedrolle i Thorvald Steens nye roman, en bok som av én eller annen merkelig grunn har satt seg fore å skildre hele Richards dramatiske liv på 247 små og strengt kronologiske romansider.

Thorvald Steen har klart et kunststykke med sin nye roman

Skildringen av Eleanor er et godt eksempel på sjablongene som preger romanen: I «Løvehjerte» er hun en intrigant hønemor, blendet av sin tro på yndlingssønnen Richard.

Lite er igjen av hennes skarpsyn og veltalenhet. Før en av bokas mange slagscener bekymrer Løvehjerte seg for at kulda og regnet vil gå ut over krigslykken. Eleanor har svar på rede hånd: «Alt dette snakket om været, hvorfor er det ingen som gjør noe med det?»   

Falmede myter
Med slike peptalks er det kanskje ikke rart at det gikk nokså dårlig med Richard 1.: Det tredje korstoget begynte med at Løvehjerte ble forlatt av sine allierte, og endte med en puslete fredsavtale mellom Richard og Saladin, Jerusalems erobrer.

Steen har valgt å gjøre motsetningen mellom Løvehjerte og sultanen til romanens røde tråd. Det er naturlig, dramaturgisk sett: Begge er de legendariske skikkelser, bærere av ettertidas myter om den gode krigsherren. Men i praksis er det ikke vellykket. Som historisk forfatter har Steen gjort det til en av sine hovedoppgaver å snu på våre etablerte forestillinger om middelalderens møter mellom øst og vest. Men han erstatter fort ett sett av klisjeer med noen andre.

I «Løvehjerte» har skjebneparet Saladin/Løvehjerte fått i oppgave å illustrere en ytterst enkel historisk modell: Der Saladin er tolerant, verdensvant og mangetydig, er Richard lukket, naiv og ensporet. Helt uavhengig av de historiske sannhetene er det et dårlig utgangspunkt for litterær spenning.   

Dumminger i gamle dager
Som psykologisk portrett tilhører «Løvehjerte» dermed kategorien for «grovsløyd»: Thorvald Steens Richard Løvehjerte er mest som et barn boka gjennom, en mann det er svært vanskelig å være nysgjerrig på, helt uten de tragiske dimensjoner romanen sårt hadde trengt. Rundt seg har han en haug med figurer utstyrt med små praktiske lapper rundt halsen for leserens skyld («Chrétien de Troyes var hoffets fremste dikter. Forfatter av Kong Arthur og ridderne av det runde bord.»), men som gjør lite for å øke dybden i fortellingen.

De fleste historiske romaner ender opp med å gjøre fortidas mennesker likere oss enn de var. Svakheten i «Løvehjerte» er annerledes - men enda mer alvorlig: I et forsøk på skikkelsene riktig historisk preg, ender alle (unntatt Saladin og hans menn) med å virke litt, sånn ...enfoldige.  Konsekvensene er ødeleggende, både litterært og historisk. Det er lite vi egentlig kan vite om fortida, og menneskene i den. Men én ting er sikkert: Dummere enn oss var de ikke.