Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Thrash-kongene viser ingen tegn til nåde

Men det slarker litt i Slayer-maskineriet innimellom.

||| ALBUM: «På denne skiva tar Slayer for seg temaer som død, ødeleggelse, krig, massemordere og undergang», heter det i presseskrivet fra Slayers plateselskap Sony Music.

Det meste er med andre ord som det pleier i Slayer-verdenen. På godt og vondt.

Fansen har stått last og brast med California-kvartetten mye på grunn av at de nettopp aldri har fjernet seg nevneverdig fra de kompromissløse retningslinjene de hamret ned rundt midten av 80-tallet.

Med unntak av en liten flørt med moderne hardcore rundt tusenårsskiftet.

Aldri dårlig
Slayer har som alle andre pionerer og signaturband en utfordring når det gjelder å finne en god balanse mellom sitt patenterte uttrykk og nytenkning.

De fleste ser nok helst at det fremdeles skal låte like rått som «Reign in Blood» og uhyggeframkallende som «South of Heaven».

AC/DC har ingen problemer med å innrømme at de lager den samme platen om igjen og om igjen, men vi går ikke lei av den grunn. Slayer har ikke nødvendigvis laget den samme platen om igjen.

De har holdt på sitt, men har klart å forandre temperatur, valører og stemninger uten at det går på bekostning av særpreget.

Ser man stort på det, kan en si at Huntington Beach-kvartetten ikke har laget en eneste direkte dårlig plate.

Kompakt og intenst
Slik sett føyer «World Painted Blood» seg inn i rekken av Slayers trygge avleveringer, selv om trøtthetstegnene til tider er godt merkbare.

Den er streng, kompakt og intens, slik vi liker det. Men den er også litt fattig på stemningsnyanser.

Den tørre produksjonen fungerer utmerket der riffene og de karakteristiske melodiene virkelig sitter, men er også en belastning når autopiloten melder seg og låtmaterien framstår tilsvarende stivbeint.

Den lumske «Beauty Through Order» og den minst like mørke «Playing With Dolls» er topp vare.

Breibeint, groovy og spekket med vitale Hanneman/King-dueller, mens enkelte av de tradisjonelle midtempolåtene blir litt vel fargeløse sett i forhold til tidligere bedrifter. «War Ensamble» er en grom låt, men vi trenger ikke en håndfull halvgode kopier.

Men det er vel prisen å betale når man konkurrerer med seg selv som thrashens fremste premissleverandører.

image: Thrash-kongene viser ingen tegn til nåde
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media