BEKYMRET: Noen kan bekymre seg for at donasjon av mitokondrielt DNA åpner døra for andre og skumlere former for «designer-baby»-metoder, skriver artikkelforfatteren. Foto: Science Photo Library / NTB scanpix
BEKYMRET: Noen kan bekymre seg for at donasjon av mitokondrielt DNA åpner døra for andre og skumlere former for «designer-baby»-metoder, skriver artikkelforfatteren. Foto: Science Photo Library / NTB scanpixVis mer

Debatt: Tre foreldre

«Three parent babies» er en merkelapp vi må passe oss for

Begrepet er fengende, men gir et misvisende bilde av hva som har skjedd og kan bidra til avsporing i en viktig debatt. 

Meninger

Avisene forteller oss at «nå er den første babyen med tre foreldre født». Det handler om det første barnet som er født etter såkalt donasjon av mitokondrielt DNA (mtDNA). Det som kalles «three parent babies».

Det er fengende begrep, med en aura av science fiction. Men det gir et misvisende bilde av hva som har skjedd, og det kan bidra til avsporing av en viktig debatt.

Morten Andreas Horn, overlege og forsker ved Senter for medisinsk etikk, UiO.
Morten Andreas Horn, overlege og forsker ved Senter for medisinsk etikk, UiO. Vis mer

Ved donasjon av mtDNA utgjør bidraget fra donorkvinnen, «den tredje forelderen», kun 0,1 prosent av barnets arvemateriale. Det genetiske bidraget fra donoren er minimalt, og det blir misvisende å omtale dette som en foreldre-barn-relasjon. Joda, barnet har noe av donorkvinnens DNA i seg. Men det samme skjer dersom en person donerer benmarg til en annen, ved benmargstransplantasjon. Da vil mottakeren i realiteten bli en chimera – en blanding mellom sitt opprinnelige DNA og DNA fra donoren. Men det er ingen tvil om at mottakeren fortsatt er sitt opprinnelige jeg.

MtDNA er heller ikke viktig for å definere hvem vi er. Dette DNAet brukes til å lage mitokondrienes energiproduserende apparat, det har ingen konsekvenser for vårt utseende eller våre egenskaper. Man kan til og med diskutere om mtDNA i det hele tatt tilhører oss som individ: En teori er at mitokondriene evolusjonsmessig var parasitter som levde i symbiose med større organismer, ble inkludert i deres celler, og fortsatte sin eksistens som energiproduserende legemer inni vertens celler. Til nytte for begge parter.

MtDNA er ikke del av individets eget DNA, det såkalte kjerne-DNA. Det reproduseres i en egen linje fra mitokondrie til mitokondrie, ettersom vertens celler deler seg. MtDNA nedarves gjennom det vi kaller maternell arvegang: Sædcellen bidrar bare med farens DNA når sæd- og eggcelle smelter sammen, alle mitokondriene kommer fra mor. Dermed nedarves mtDNA relativt uendret fra mor til hennes barn. MtDNA er ikke, slik kjerne-DNA er, individets «fingeravtrykk». Derimot kan det ses som en markør for en lang slektslinje, forbundet gjennom kvinnene i slektstreet.

Du som individ defineres ut fra ditt DNA – men det gjelder ditt kjerne-DNA, ikke sammensetningen av mtDNA du bærer i deg. Dette gjør at betydningen av DNAet som donorkvinnen gir til barnet blir ganske bagatellmessig, i forhold til barnets identitet og relasjonen til foreldrene.

Derfor er det misvisende å snakke om disse barna som om de har tre foreldre (det vil si to mødre). De har en far og en mor, og så har de fått noen energiproduserende små hjelpere fra donorkvinnen. Alle sammenligninger halter, men det er egentlig like relevant å sammenligne med en person som får transplantert et organ fra et annet menneske.

Problemet med begrepet «three parent babies» er at det distraherer fra det som faktisk kan være etisk utfordrende ved denne metoden, og som vi kanskje burde diskutere grundigere før vi setter i gang. Denne metoden er virkelig science fiction – den kan tillate oss å gjøre noe med svært alvorlige sykdommer som vi hittil ikke har hatt behandling for. Men samtidig kan de av oss som er opptatt av «føre-var-prinsippet» bekymre seg over at vi fortsatt ikke vet så mye om hvor trygg metoden er i det lange løp.

Det er beroligende at det nå er født et tilsynelatende velskapt barn på denne måten. Men kanskje burde vi hatt mer eksperimentell erfaring før vi rullet ut dette som behandling for mennesker.

Andre kan være bekymret for at denne teknikken - som i seg selv altså ikke er så etisk utfordrende (surrogati og eggdonasjon er nok mer problematisk utfra dette med «hvem er barnets mor?»-problematikken) - kan bidra til å åpne døra for andre og skumlere former for «designer-baby»-metoder. Når vi beveger oss så langt ut mot forskningsfronten – hvor skal vi egentlig sette grensen for hva som er greit å gjøre?

Det vil alltid finnes gode argumenter for å ta i bruk grensesprengende bioteknologi i reproduksjonens tjeneste. Noe av dette kan være trygt og bra, mens andre metoder bør vi kanskje styre unna. Dette angår selvsagt de berørte, og forskerne, men det handler også om hva slags samfunn vi bør ha. Derfor bør vi diskutere det åpent, i fellesskap. Men en slik debatt vil kunne spore av hvis vi bruker den catchy merkelappen «three parent babies».

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.