Thriller i Teheran

Ben Affleck overbeviser med sin tredje film, «Operasjon Argo», en seriøs politisk thriller full av humor.

FILM: 4. november 1979 brøt rasende demonstranter opp portene til den amerikanske ambassaden i Teheran. USA hadde nektet å utlevere den styrtede Sjahen, som nå var erstattet av et prestestyre med ayatollah Khomeini som politisk og åndelig leder. Studentdemonstrantene tok 52 amerikanere som gisler og holdt dem fanget i 444 dager. Det vil si, de tok alle de fant i bygningskomplekset. Det de ikke oppdaget før ei god stund seinere, var at seks ansatte hadde sneket seg ut bakveien og søkt tilflukt på en adresse tilhørende den britiske ambassaden. Skjulestedet var imidlertid utrygt og de ble smuglet videre til den canadiske ambassadørens residens. Dette er den faktiske historien, men mye er forandret i filmversjonen. Endringene er gjort for å tilfredsstille en høyere instans enn sannheten, nemlig evnen til å underholde et kinopublikum. «Operasjon Argo» har rukket å fornærme enn rekke tilårskomne diplomater fra Canada, Storbritannia og New Zealand. Mer om det seinere.

«Operasjon Argo» tilhører en utdøende filmrase: den seriøse thrilleren laget på middels budsjett. Hollywood styres av skvetne markedsførere med lite til overs for filmer som ikke «åpner», det vi si filmer som ikke er garantert en innbringende premierehelg. «Argo» har et budsjett (44,5 mill. dollar) som er mindre enn det storfilmene bruker på markedsføring. Likevel har filmen så langt tjent inn budsjettet tre ganger og høstet bifall hos de fleste anmeldere. Filmen har «buzz» og det snakkes om Oscar-nominasjoner. For mange er det mest overraskende ved «Argo» at Ben Affleck står for regien. Ben Affleck? Er ikke det han den kantete kjeven som dukket opp i stadig mer uromantiske komedier og begredelig samlebåndsaction? Hvor ble han av, egentlig? Mens barndomsvenn Matt Damon etablerte seg som global actionhelt, startet Affleck nedturen. Publikum hadde gått lei av trynet hans og man kunne være fristet til å tro at det samme gjaldt Affleck selv. Han virket dorsk, som om lyspæra under topplokket var i ferd med å slukne.

Det skulle vise seg at Boston-gutten hadde andre planer: Han dro hjem og satte seg i registolen. Første forsøk ble en fulltreffer. «Gone Baby Gone» er bygd på en roman av Dennis Lehane («Mystic River», «Shutter Island») og handler om ei jente på fire som forsvinner i et nabolag i Boston. Tre år seinere kom film nummer to, «The Town», om en gjeng proffe ranere fra Charlestown, en bydel som ifølge filmen har fostret flere bankranere enn noen annen del av USA. Affleck spiller selv hovedrollen, men det var Jeremy Renner som ble Oscar-nominert for sin prestasjon som den brutale Jem Coughlin. «The Town» er et karakterdrevet actiondrama med godt driv som tåler gjensyn og er og i likhet med «Gone Baby Gone» knyttet til en type nabolag som Affleck kjenner godt. Men debutfilmen som med størst kraft treffer rett i magen. Det skyldes delvis at den handler om bortføring av barn, som er mer smertefullt å leve seg inn i enn livet til seks diplomater i en ambassadørs residens og definitivt verre enn bankranere som møter sin skjebne. Effekten av «Gone Baby Gone» kan også skyldes at Affleck ikke spiller selv, men overlater hovedrollen til sin lillebror Casey. Uansett, den matleie kjekkasen fra Boston har rukket å vise at han kan regissere minneverdige drama som frir til publikums mer modne instinkter. Han ønsker å underholde, men det skal gjøres på gamlemåten, med karakterutvikling og en tilfredsstillende spenningskurve. Resultatet er tre gode filmer på tre forsøk. Hatten av.

«Operasjon Argo» er aldri innom Boston. Tony Mendez (Affleck) jobber i CIA og er ekspert på forkledning. Han trekkes inn for å være med å smugle de seks diplomatene ut av Iran. Sjangermessig høres dette ut som en vaskekte thriller uten rom for annen humor enn den kyniske CIA-varianten. Men det er før de operative herrer foreslår at diplomatene skal snike seg mot den tyrkiske grensa på sykkel. Og det er før Mendez får gjennomslag for sin idé: De seks skal få canadiske pass og late som om de er et filmteam på utkikk etter egnede eksotiske innspillingssteder for en science fiction-film som har fått arbeidstittelen «Argo». Dermed beveger vi oss fra thriller til satire. Mendez drar til Hollywood og oppsøker sin samarbeidspartner John Chambers, Oscarbelønnet sminkør, best kjent for «Planes of the Apes»-filmene. Chambers, spilt av en John Goodman i storform, er noe skeptisk til den ambisiøse planen: «You need somebody who's a somebody to put their name on it. Somebody respectable. With credits. Who you can trust with classified information. Who will produce a fake movie. For free.» Lester Siegel (Alan Arkin) sier ja til å produsere og fyrer av et annet av filmens gullkorn: «If I'm going to make a fake movie, it's going to be a fake hit.»

Affleck har valgt relativt ukjente skuespillere til rollene som de seks. Noen vil kjenne igjen Rory Cochrane fra «CSI:Miami» bak den tjukke hengebarten, men alle ser ut til å være valgt ut fra sin slående likhet med de virkelige diplomatene. Her går det i jordfarger og seine 70-tallsbriller, mens Affleck selv skjuler kjeven bak fyldig skjeggvekst og leverer en svært nedtonet rolletolkning. Det virker som om han er redd for at filmen skal vippe over i farse og lettbeint action hvis han drar på smilebåndet. Men han behøver ikke bekymre seg. Filmen balanserer stødig mellom satire og en seriøs politisk thriller der vi skjønner at liv står på spill. Spenningen som er der i starten, kommer tilbake når operasjonen er i gang og slipper ikke taket før det hele er over.

Filmen er «based on a declassified true story», men Affleck og manusforfatter Chris Terrio har tatt seg dikteriske friheter som får kontroversen rundt «Kon-Tiki» til å fortone seg som småpirk. I filmen virker det som om Storbritannia og New Zealand ikke ville hjelpe, mens de i virkeligheten gjorde det motsatte. Dessuten gir filmen inntrykk av at operasjonen i hovedsak utføres av CIA, mens faktum er at Canada og særlig ambassadør Ken Taylor (Victor Garber) satte liv og nasjonale interesser på spill for å bistå. Dessuten har Affleck og Terrio uten skam lagt inn flere spenningsdrivende situasjoner som aldri fant sted. Affleck innrømmer uten omsvøp at han ofrer sannheten for kunstens skyld. På hollywoodsk betyr «kunstnerisk vellykket» at filmen gir folk en følelse av å bli tatt hånd om og underholdt, slik at de sprer det glade budskap videre, en skjebne som er blitt «Operasjon Argo» til del. Det er fullt fortjent.