Thriller på tåspissko

«Black Swan» flyr høyt. Og deiser iblant i bakken.

FILM: Ånden er villig, til så mangt. Kjødet er det verre med. Og nettopp kjødets skrøpelighet har Darren Aronofsky vært opptatt av gjennom hele sitt virke som filmskaper.

Han utforsker uroen og stresset hos dem som lever av kroppen sin, en kropp som ikke alltid vil lystre - og som raskt, altfor raskt, blir eldre og svakere. «Du var tjueåtte», hveser ballettdanseren Nina (Natalie Portman) i thrilleren «Black Swan» til moren sin (Barbara Hershey), som også danset, når moren antyder at hun ga opp en strålende karriere da hun ble gravid.  

Nina er en del av et velrenommert ballettensemble i New York. En dag annonserer kompaniets leder og koreograf Thomas Leroy (Vincent Cassel) at han skal sette opp «Svanesjøen». Samtidig kasserer han sin førstesolist Beth (Winona Ryder), fordi hun, ifølge den skadefro hviskingen mellom de andre danserne, nærmer seg «menopause». Nina blir ikke med på spotten, men øyner sultent sin store sjanse.

Nina har flere fellestrekk med Randy the Ram (Mickey Rourke), hovedpersonen i Aronofskys forrige film, «The Wrestler». De opptrer i himmelvidt forskjellige arenaer - Randy i den glorete, outrerte wrestlingringen, Nina i et stort teater i New York, for kresne og sofistikerte tilskuere.

Men de deler en ensporet lidenskap for det de driver med, som gjør suksess til den eneste drømmen som betyr noe og tanken på fiasko til et mareritt. De har en minimal, nesten ikke-eksisterende omgangskrets som de ikke er flinke til å pleie, og en desperasjon i sine anstrengelser for å få kroppen til å lystre, strekke seg enda litt lengre.

«Black Swan» er frapperende og fascinerende i skildringen av en forfinet kunstart, der skjønnhet etterstrebes og danserne skal sveve over scenen med svale smil - men som  under overflaten ligger en ufattelig mengde treningstimer, slit og smerte. Aronofsky setter det lette og vakre opp mot det flintharde. De spede danserne i lyse trikoter trener i store, mørke haller med harde gulv og murvegger. Sement og stein omgir dem på alle kanter.

Det håndholdte kameraet - «Black Swan» har den beste bruk av håndholdt kameraføring jeg har sett på en årrekke - er i hvileløs bevegelse og faller aldri til ro, det er som om det faller inn i rytme med den nervøse pusten til perfeksjonisten Nina.

Det vemmelige er stadig til stede. Lydene av knekkingen i overbelastede dansertær og skrapingen av en kniv mot ballettskosåler (for å skape bedre friksjon mot gulvet) er skrudd høyt opp og minner om hvordan lyden av drapene dominerer i lydbildet i skrekkfilmer. Det er noe masochistisk og selvskadende over danserne. Nina er bulimiker. Dét er det minste av problemene hennes.

Nina er ensemblets beste danser og den naturlige arvtageren etter Beth. Hun vet det, alle vet det. Leroy også. Men han er stadig i tvil om hun har sensualiteten som skal til for å danse den ene halvdelen av hovedrollen: Den sorte svanen.

«Svanesjøen», komponert av Peter Illtisj Tsjaikovsky, er kanskje den aller mest kjente av de store, klassiske ballettene. Balletten åpner med å presentere prins Siegfried, som på jakt ved en innsjø i skogen kommer over en svane som for øynene på ham forvandles til en kvinne. Det er Odette, en prinsesse som lever under en forbannelse fra den onde trollmannen Rothbart, som gjør at hun og venninnene hennes er svaner om dagen og kvinner om natten.

Siegfried forelsker seg i Odette, og hun forteller ham at et løfte om evig kjærlighet vil bryte forbannelsen. Rothbart dukker opp og skiller de to, men Siegfried ber Odette komme til slottet på ball samme natt, slik at han kan presentere henne som den han vil gifte seg med.

Men på ballet er det Rothbart som kommer sammen med sin datter Odile, som han har gjort om til å ligne Odette, men som er kledd i sort der Odette er kledd i hvitt. Siegfried forføres av dansen til Odile, som han tror er Odette, og erklærer at han vil gifte seg med henne — og innser misforståelsen akkurat for sent. Siegfried drar tilbake til skogen for å finne Odette og be om forlatelse for at trolldommen nå ikke kan brytes.

FORKNYTT: Natalie Portman vil antragelig vinne Oscar for «Black Swan». Men hun blir for monoton for Dagbladets anmelder.
FORKNYTT: Natalie Portman vil antragelig vinne Oscar for «Black Swan». Men hun blir for monoton for Dagbladets anmelder. Vis mer

Det finnes flere forskjellige slutter for «Svanesjøen», men den vanligste lar Odette og Siegfried drukne seg i sjøen for å kunne være sammen i det hinsidige.

Odette og Odile danses av samme danser, og er en av de mest krevende rollene i det klassiske repertoaret. Der den hvite svanen, Odile, er bølgende og grasiøs i bevegelsene og danser til smektende melodier, er den sorte svanens musikk mer eksplosiv, og dansen er mer vital, mer aggressiv og, direkte eller indirekte, seksuelt pågående. Solisten må derfor omstille seg midtveis og danse med en helt annen teknikk og et helt annet temperament, for så å justere seg tilbake igjen.

Og dette er Ninas frustrasjon: Kroppen kan hun piske til å adlyde, teknikken kan hun terpe på til den er perfekt, men lidenskapen Leroy forlanger, både på scenen og på bakrommet, vet hun ikke hvor hun skal hente fra. Nina er vant til disiplin og kontroll og vet ikke hvordan hun skal gi seg hen. Det vet derimot den selvsikre, sensuelle Lily (Mila Kunis), en mindre raffinert, men mer uttrykksfull danser som blir Ninas fremste utfordrer.

Her utviser «Black Swan» et kjedelig kunstsyn som er altfor vanlig i slike filmer, nemlig at det er en ubrytelig forbindelse mellom den du er og det du produserer og at du må ha opplevd stor lidenskap for å fremstille dette på scenen. Mer interessant er det at trusselen fra Lily ikke bare belyser begrensningene ved Ninas holdte, berherskede tilnærming, men også setter hennes frigiditet i relieff.  

Og dette er noe av det mest interessante og observante ved «Black Swan»: Det katteklorende og utrygge miljøet som oppstår når det er for mange kvinner og for få menn. Det er rett og slett ikke nok sex, ikke nok oppmerksomhet, til alle.

Leroy er løvekongen i flokken, som har makt til å velge og vrake. Han er omgitt av kurrende, innsmigrende kvinner. Nina må kjempe på en uvant arena — uvant særlig for én som lever sammen med en kontrollerende mor i en leilighet som oser av innestengt og usunn femininitet, på et jenterom fullt av blondeputer og rosa kosedyr.

Her peker Aronofsky både til Brian de Palmas «Carrie» og Michael Hanekes «Pianolærerinnen» og viser hvor nifst og ubehagelig det nusselige kan være. Nina legger ut på en prøvende seksuell odyssé som er bakgrunnen for den meget omtalte sexscenen mellom Portman og Kunis. Som med så mye annet, må tilskueren stadig spørre seg om det som vises virkelig hender, eller om det er en del av den overspente Ninas stadig hyppigere hallusinasjoner.  

«Black Swan» er visjonær og full av symboler og referanser. Den er intenst fysisk og vekker også nesten fysiske reaksjoner; dette er en fortelling som ikke kunne vært fortalt som noe annet enn en film. Den er spennende. Den er også psykologisk grunn, repetitiv inntil det masende og tennergnissende selvhøytidelig.

Det er ingen tvil om at Darren Arronofsky er en begavet auteur. Det er heller ingen tvil om at han er en pompøs mann som lager pompøse filmer. Den siste halvtimen av «Black Swan» er et nærmest grotesk crescendo der effektmakeriet tar overhånd og hver spisse gjenstand som gripes, uavvendelig stikkes inn i en eller annen sårbar kroppsdel. Det hele blir ufrivillig komisk.

Som Nina er Natalie Portman overbevisende, men monoton. På et punkt blir man lei av den stadig forknytte, konsentrerte pannen og den stakkato pusten hennes. Ironisk nok er det først i kanonilden som er filmens siste akt, da alt raser for Nina, og hun samtidig settes fri, at Portman virkelig blir verd å se på.

Vincent Cassel er forøvrig nærmest perfekt castet som den arrogante og virile Leroy, og Winona Ryder utviser en beundringsverdig barskhet som den fresende Beth - hvis posisjon som fallert stjerne minner om Ryders egen.

«Black Swan» tar sats og får til noen svimlende sprang. Om den bare ikke hadde snublet og gått bums i gulvet like før teppefall.