Thunes forvirring

NYKONSERVATISME: Kriteriet for å komme med i Henrik Thunes nykonservative klubb, later til å være at man på et eller annet tidspunkt har kommet med kritiske bemerkninger om islam.

I ET NORGE hvor det meste av analysen og de fleste spørsmålene stilles fra venstre, er det sårt behov for et liberalkonservativt miljø som kaster seg inn i idédebatten. Ikke minst gjelder det når det er snakk om å forstå og å tolke politiske fenomener på høyresiden.Dagbladet mener i en leder 2. oktober redaktørene og miljøet rundt tidsskriftet Minerva og nettstedet www.minerva.as syter for mye. I stedet for å føre «debatten om debatten» bør vi ta pennen fatt. Vi velger ikke å være hårsåre over at Dagbladets lederskribenter ikke har lest sine egne kronikksider, og våre relativt frekvente bidrag der, og tar i stedet utfordringen på ordet.

VI SKREV I AFTENPOSTEN forleden at «vi tror mangelen på borgerlige innfallsporter til politikken gjør hele den norske politiske debatt mye fattigere». Et eksempel på dette finner vi i Dagbladet 3. oktober, der Henrik Thune setter merkelappen «nykonservativ» på blant annet Hans Rustad, Nina Witoszek, Hege Storhaug, Sigurd Skirbekk, Knut Olav Åmås og Halvor Tjønn i et forsøk på å diskreditere deres syn på alt fra innvandring, via kulturkonflikt til bekjempelse av terrorisme.Thune insisterer på nøyaktighet, saklighet og moderasjon. Vi er helt enige. Ingen er tjent med en debatt hvor alle mister hodet, og hvor dramatiske advarsler om sivilisasjonskonflikt gjør oss redde, i stedet for forberedte og klartenkte. Ingen er tjent med en debatt hvor «islam» og «islamister» sauses sammen til å omfatte alt fra reformister i Iran og moderate demokrater i Indonesia til islamistiske eller nasjonalistiske terrorister. Men Thune selv sauser uten å nøle sammen liberalere, gammelkonservative og nykonservative. Kriteriet for å komme med i Thunes nykonservative klubb, later til å være at man på et eller annet tidspunkt har kommet med kritiske bemerkninger om islam. Slik går det når vi overlater til sosialdemokrater å beskrive konservatismen. La oss derfor forsøke med en oppklaring.

AT NYKONSERVATISMEN er så misforstått i europeisk debatt, skyldes i stor grad at den er støpt i USAs politiske virkelighet. I følge Irving Kristol, av mange regnet som nykonservatismens far, er nykonservatismen en konservatisme som er bedre tilpasset det moderne velferdssamfunnet og det multikulturelle samfunnet. De nykonservative aksepterer velferdsstaten, og har et relativt positivt forhold til det flerkulturelle samfunnet. Det er ikke tilfeldig at George W. Bush bare få dager etter angrepet på USA 11. september besøkte en moske, og det er ikke tilfeldig at han har lagt mye prestisje i å legalisere millioner av ulovlige innvandrere. Blant de nykonservative er det nemlig mange som er liberale i innvandringspolitikken.

NÅR THUNE FEILAKTIG plasserer innvandringsmotstanderen Samuel Huntington i den nykonservative leiren, viser det at han enten ikke er klar over dette elementet, eller bevisst velger å overse det. Huntington er nemlig utpreget gammelkonservativ. Nykonservative tror på universelle verdier, at liberale friheter bør og kan implementeres i hele verden. Å komme fra en ikke-vestlig kultur er ikke et uoverstigelig hinder. Nykonservative tror meksikanere kan blir gode amerikanere, akkurat som pakistanere kan bli gode nordmenn. Huntington mener derimot at USAs anglo-protestantiske essens vil undergraves ved for stor innvandring fra ikke-vestlige land.

HUNTINGTON ER OGSÅ svært skeptisk til muligheten av å spre demokrati og liberale friheter utenfor den vestlige kultursfære, og derfor tilhenger av en realpolitisk, nesten isolasjonistisk utenrikspolitikk. Han var motstander av krigen i Irak. Den nykonservative utenrikspolitikken, derimot, kjennetegnes av en enorm tiltro til at deres verdier er riktige, gode og en forutsetning for å skape varig fred og stabilitet. Derav følger at USA, som verdens eneste gjenværende supermakt, og en representant for disse verdiene, har en plikt til å spre dem til resten av verden.

NORSK KONSERVATISME bygger på en annen tradisjon. Også den er liberal, men formet av norsk kultur, historie og tradisjon. Tanken både om spredning av demokrati og om internasjonalt samarbeid for å binde stormaktene har alltid stått sterkt, fra C.J. Hambro til dagens glødende EU-støtte. Det er ikke i utgangspunktet «ukonservativt» å være villige til å ta i bruk militærmakt, men som konservativ må man innse at virkemidler og mål ikke kan skilles fra hverandre.Derfor har norske konservative vært ambivalente til intervensjoner à la krigen i Irak. Krigen fjernet en av verdens verste diktatorer, men har også risikert å gjøre sterk skade på den lille konturen som finnes av internasjonal rettsorden. Den norske liberale konservatisme har ofte hatt et forsiktig, men positivt syn på humanitær intervensjon: Det var riktig å gripe inn i Kosovo og i Sierra Leona; det ville vært riktig å gjøre det under folkemordet i Rwanda; og det bør gripes inn raskt før blodet farger bakken enda rødere i Darfur. Men tanken om nasjonsbygging bør vekke mistenksomhet hos konservative. Hvis nasjoner, som konservative hevder, bygges gjennom generasjoner, på tradisjoner og historie som sakte men sikkert vokser frem, korrigerer og endrer hverandre, sier det seg selv at det er en monumental oppgave å bygge et demokrati fra grunnen av, særlig når det skal innføres utenfra.

DE FLESTE samfunnsdebattantene Thune kritiserer, kan kalles hverken ny- eller gammelkonservative. Derimot tar mange av dem opp spørsmål som har relevans for et liberalkonservativt syn, og som fortjener grundig debatt basert på liberale og konservative verdier. Når Thune slår sammen liberale Knut Olav Åmås, kulturkonservative Sigurd Skirbekk og feministiske Hege Storhaug, gjør han lite for å fremme en slik debatt, men mye for å fordumme den.Snarere enn misforstått stempling som nykonservativ, bør norsk høyreside utfordres på liberale og konservative prinsipper. Vår liberalkonservatisme bygger på en grunnfestet rettstatstenkning. Thune er skeptisk til en konfrontasjonslinje i forhold til illiberale trekk i islam. Vi mener konfrontasjon kan være nødvendig. Men på samme måte som vilje til å konfrontere kommunismen i sin tid ble forvrengt til et primitivt «bomb Hanoi» på deler av høyresiden, kan viljen til å konfrontere andre illiberale tankesett perverteres også idag. Derfor må vi advare mot at balansen mellom frihet og sikkerhet blir forskjøvet av demagoger som ikke forstår at nettopp i kampens hete er det viktig å holde hodet klart, og rettsstatens prinsipper levende. De som vil føre slike debatter rundt liberale og konservative dilemmaer, bør ikke nøye seg med sosialdemokraters tolkning av dem.