NOBELPRIS: May-Britt Moser og Edvard I. Moser vant i 2014 Nobelprisen i medisin, sammen med John O'Keefe (helt til venstre). Her under prissermonien i Stockholm. Foto: TT News / NTB scanpix
NOBELPRIS: May-Britt Moser og Edvard I. Moser vant i 2014 Nobelprisen i medisin, sammen med John O'Keefe (helt til venstre). Her under prissermonien i Stockholm. Foto: TT News / NTB scanpixVis mer

Forskning:

Ti år er kort tid i forskning

For få forskningsmiljøer hevder seg i den internasjonale toppklassen. Regjeringen har gode ambisjoner for forskningen, men mangler egnede virkemidler for å utvikle varige toppforskningsmiljøer.

Meninger

Norsk forskning har gjort betydelige fremskritt de siste tjue årene. Men fremdeles henger kvaliteten på norsk forskning etter. Vi gjør det for eksempel merkbart svakere i konkurransen om midler fra det Europeiske Forskningsrådet. I internasjonale evalueringer av norsk forskning, oppnår under åtte prosent av forskningsgruppene beste karakter.

Dette viser at Norge har for få forskningsmiljøer som hevder seg i verdenstoppen, og det må Forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø forholde seg til i den nye langtidsplanen for forskning og høyere utdanning.

I arbeidet med å revidere langtidsplanen har det dukket opp flere ulike forslag til virkemidler for å skape toppforskningsmiljøer. Selv om forslagene er ulike, hviler de på den samme problemforståelsen: Skal Norge heve seg ytterligere i forskningstoppen, trengs det virkemidler som vedlikeholder og løfter de beste norske forskningsmiljøene.

Dessverre har Forskningsrådet konsentrert seg om eksisterende virkemidler, og kun foreslått at et eksisterende Senter for fremragende forskning (SFF) skal få lov til å søke om å bli et SFF en gang til. Det forslaget er ikke tilstrekkelig; det gir veldig liten forutsigbarhet – det vil være nødvendig å vite at man får forlengelse flere år før SFFen er ferdig.

Forskningsmiljøene og Regjeringen deler ambisjonen om å utvikle flere virkelig god forskningsgrupper, og derfor bør Forskningsrådet løfte blikket utover eksisterende virkemidler for å finne ut hvordan vi skal skape flere varige toppforskningsmiljøer i Norge.

SFF er et av de mest vellykkede virkemidlene vi har i norsk forskning. Basert på sjenerøse bevilgninger gjennom ti år, gis et forskningsmiljø muligheten til å bygge opp et slagkraftig fagmiljø og skape kritisk masse. Når de ti årene med finansiering er over, er det opp til vertsinstitusjonen å videreføre disse miljøene.

Men med den styrings- og finansieringsmodellen som i dag praktiseres i universitetene, er det svært vanskelig å videreføre finansieringen av det fremragende miljøet, og dermed er det for få SFFer som setter varige spor etter seg internasjonalt; en av årsakene er at tidsperspektivet er for kort.

Forskning handler om å forstå noe som ingen har forstått før. Det tar tid og er ressurskrevende. De aller beste forskningsgruppene internasjonalt har gjerne drevet innen et vitenskapelig felt i flere tiår. Forskningsledere vet også at for å få rekruttert de aller beste internasjonalt, må man tilby faste stillinger og ha et tidsperspektiv som er bestemt av vitenskapen, og ikke av prosjektlengden.

Vi oppfordrer regjeringen til å legge til rette for langsiktige forskningsbevilgninger til noen få miljøer som på sin side må bevise sine resultater gjennom regelmessige internasjonale evalueringer.

Fra utlandet kjenner vi nasjonale forskningslaboratorier som Max Planck og Helmholtz i Tyskland, IST i Østerrike og Berkeley Labs og Bell Labs i USA som eksempler på organisering av forskningen som tillater individer og forskningsgrupper å forfølge vitenskapelige ambisjoner med kraft over tiår.

Våre forslag er ikke et alternativ til SFF-ordningen. Tvert imot ønsker vi virkemidler som gjør det SFF-ordningen ikke klarer – å skape varige toppforskningsmiljøer – muligens med utgangspunkt i meget vellykkede Sentere for fremragende forskning.

Når verken lærestedene eller Norges forskningsråd er godt nok i stand til å legge til rette for langsiktighet for de beste forskningsgruppene, går utfordringen til forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø.

Hun bør benytte revideringen av langtidsplanen til å etablere egnede virkemidler for å bevare og utvikle toppforskningsmiljøer – utredningen av dette bør ikke overlates til Forskningsrådet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook