Ti år med Helgelyd

Helge «Deathprod» Sten synes det er ufortjent at musikken han lager blir kalt for støy.

«DEATHPROD

er ikke den siste manifestasjonen av norsk black metal-satanisme, men en mild viking ved navn Helge Sten.» Slik beskrev den engelske avisa Independent den 33-årige Røros-mannen i forbindelse med kritikerroste Supersilents Englandsturné i fjor.

- Deathprod er et navn som unektelig høres mørkt ut. Jeg vet ikke helt hvor jeg tok det fra, det var bare noe jeg fant på da jeg ga ut kassetter på slutten av 80-tallet, sier Helge Sten selv til Dagbladet.

NÅ ER EN BORTIMOT

samlet Deathproduksjon å finne i en svart, elegant CD-boks hos høyt respekterte Rune Grammofon. Den dekker åra fra 1991 til 2001, og er en forunderlig reise til lydenes indre.

Musikken er for det meste skapt uten konvensjonelle musikkinstrumenter, men i stedet møysommelig bygd opp ved hjelp av lyd generert fra et vell av både antikvariske og digitale apparater og maskiner. Resultatet er en høyst særegen og abstrakt form for musikk som et utrent øre muligens vil forveksle med det som på godt norsk kalles bråk .

- STØYBEGREPET

har alltid hengt ved meg. Jeg føler at det er urettmessig i forhold til den musikken du hører på boksen. Musikken skal ikke være spesifikk, den skal bare antyde, sier Sten.

Dette er de små opplags musikk: 500 eksemplarer ble trykt opp av de to 90-tallsutgivelsene som utgjør kjernen i boksen - «Treetop Drive» og «Imaginary Songs From Tristan da Cunha». Hele 4CD-boksen er trykt opp ved et boktrykkeri i Tyskland i 2000 eksemplarer.

Navnet hans har siden 1993 vært nært forbundet med Motorpsycho, hvor han har satt sitt soniske varemerke på en rekke utgivelser. I tillegg har han stått for en rekke musikkbidrag til danseforestillinger, teater, performance og reine bestillingsverk.

HISTORIEN OM

Helge Sten og Motorpsycho begynte i 1991 - før de ga ut debutalbumet «Lobotomizer». 29. mai arrangerte han Motorpsycho- konsert på fritidsklubben på Røros.

- Det var ikke noe særlig til rockscene på Røros, så jeg spilte aldri i band. De eneste bandene jeg har spilt i, er Motorpsycho og Supersilent.

For litt seinere, etter at Sten kom inn på intermedielinja ved Kunstakademiet i Trondheim, ble han også en del av Motorpsycho. Den første plata hvor hans «audio virus» - et løst samlebegrep for Stens soniske eksperimenter - gjør seg gjeldende, er på 1993-klassikeren «Demon Box». Han turnerte også med bandet fram til 18. mars 1994, en følelsesladet avskjed på nå nedlagte Veita Scene i Trondheim som er skildret i Kjetil Storhøis dokumentarfilm «This Is Motorpsycho».

«DEMON BOX»

innebar ikke bare den offisielle starten for hans samarbeid med Motorpsycho, men plata introduserte også et par andre karakterer som har vært viktige i Deathprod-sammenheng; formgiveren og kunstneren Kim Hiorthøy og den amerikanske poeten Matt Burt, hvis diktafonopptak av egne dikt kan finnes igjen både på Motorpsycho- og Deathprod-plater. Begge to var også medelever av Sten ved Kunstakademiet i Trondheim.

- Det er et hull mellom de institusjonene som utdanner musikere og de som utdanner lydteknikere i Norge. Men jeg søkte meg til Kunstakademiet med lyd, og kom inn. Der var det rom for å jobbe fritt med lydmateriale som basis for musikk, bemerker Sten.

STEN OG HIORTHØY

gikk ut av Kunstakademiet samtidig («Imaginary Songs...»-albumet var Stens avslutningsoppgave), og har siden fulgt hverandre både gjennom sine respektive samarbeid med Motorpsycho og som kreative hjørnesteiner på Rune Kristoffersens høyt respekterte plateselskap Rune Grammofon: Sten som medlem i Supersilent og sparringpartner for flere andre RG-artister, og Hiorthøy som selskapets faste formgiver. Sammen har de også designet «Deathprod»-boksen.

- Boksen er en slags avslutning. Dette er musikk jeg har holdt på med lenge, jeg har fått fullført formatet og fått samlet det på en ganske komplett måte. Så jeg tror ikke det kommer noen flere Deathprod-plater.

Helge Sten og Deathprod er uansett to sider av samme mann, og navnet vil nok fortsette å dukke opp på plateomslag med norske og utenlandske artister med samme hyppighet som før.

- Produsent- og miksejobbene er det som gir brød og smør på bordet. Deathprod har økonomisk sett vært en ikke-sfære. Men jeg bruker Deathprod-navnet når jeg er involvert i produksjoner, mens jeg bare er Helge Sten når min involvering i et prosjekt er rent teknisk. Det er en kilde til stor forvirring, humrer han.

HAR MAN HØRT

Helge Stens Deathprod-arbeider, ville man tro at de viktigste inspirasjonskildene hans befinner seg i det man i mangel av et bedre begrep kan kalle eksperimentell samtidskunstmusikk. Selv avskyr han begrepet.

- Det er en liten gruppe mennesker som definerer hva som er samtidsmusikk, og det er et miljø jeg ikke orker å være en del av. De står ikke for noe som interesserer meg.

Med sitt band Supersilent havner han ofte i jazzkategorien (de vant Alarmpris for sitt sjettealbum «6» nylig). Selv tror Sten elektronika-kategorien er mest nærliggende å putte Deathprod i, hvis man først må båssette. Og så har han tjukkere rockrøtter enn man skulle tro:

- Jeg liker rocken. Jeg er oppvokst med heavyrock og en storebror som kjøpte masse skiver på slutten av 70-tallet, forklarer han.

- Det er to ting som peker seg ut for meg: The Residents og Led Zeppelin. Residents er på en måte også ikke-musikere, de brukte teiper, lyder og studioet som et redskap for å lage musikk. Led Zeppelin liker jeg veldig, veldig godt. Energien de hadde, og det store spekteret i musikalitet. Og Jimmy Page gjorde noen produksjonsmessige ting som har vært viktige for meg.

- Så du var i utgangspunktet ikke mer opptatt av lyd enn av musikk?

- Det er feil å si. Det har alltid vært mest interessant med musikk. Det er bare at jeg har laget musikk ut av lydmaterie i stedet for med konvensjonelle instrumenter. Jeg kan ikke sette meg ned med en gitar og spille en standardlåt. Men lydteknikken var en vei inn i musikken, det kan du si. Man må ikke være skolert for å drive med musikk. Jeg ser ikke den skillelinja.

DEATHPROD I BOKS: Helge Sten har samlet ti års Deathprod-arbeider i en 4CD-boks, gitt ut av Rune Grammofon. Boksen avslutter foreløpig en lang, forunderlig reise inn i lydenes indre. - Jeg er opptatt av gamle apparater. De gir en følelse av støv i lyden, forklarer Sten om sin elektroakustiske musikk.