Vi ble minnet om tingenes tilstand forleden, da Russlands statsminister Dmitrij Medvedev sa at et georgisk Nato-medlemskap ville være absolutt uansvarlig, og «en trussel mot freden». Det sa han etter at forsvarsalliansens generalsekretær, Jens Stoltenberg, i juli igjen hadde gitt sin støtte til at Georgia er på vei mot medlemskap.
Sannheten ligger et sted midt i mellom. Fordi den «fryste konflikten» er vedvarende så vil det ikke bli en ny krig mellom Georgia og Russland, det vil være for kostbart for Georgia. Og Georgia vil aldri bli medlem av Nato så lenge konflikten er «fryst». Ganske enkelt fordi forsvarsalliansen ikke tar opp medlemmer som har uløste grensekonflikter.
Krigen for ti år siden knuste noen illusjoner. Den slo fast at Vladimir Putins Russland mener alvor med å ville dominere sine innflytelsessfærer. Geografi er skjebne. I Putins tid betyr det at landene som grenser til Russland har begrenset utenrikspolitisk handlingsrom. Det vet blant annet Ukraina, som for fire år siden gjennomførte en revolusjon fordi president Viktor Janukovitsj ville knytte landet enda sterkere til Russland. Revolusjonen handlet om Ukrainas framtid lå i å lene seg mot vest og EU, eller mot øst og Russland. Da Ukraina etter revolusjonen valgte EU ble Krim annektert av Russland, og russiske sikkerhetsorganer startet et pro-russisk opprør i Øst-Ukraina. En ny «fryst konflikt» som Kreml mener tjener russiske sikkerhetsinteresser, var etablert.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Det var utenrikspolitikk i støpesjeen, det vi var vitne til, vi som var i Georgia for ti år siden. For det første var det opptakten til krigen. De autonome republikkene Sør-Ossetia og Abkhasia er folkerettslig en del av Georgia, men kriger på 1990-tallet hadde løsrevet dem fra georgisk kontroll. De søkte støtte hos Russland, som ikke var vanskelig å be. Så, etter flere episoder med russiske «fredsstyrker» og georgiske soldater, gikk Georgias president Mikhail Saakasjvili til det hodeløse skrittet å starte en «invasjon» av det som folkerettslig var deres territorium i Sør-Ossetia.
Russland var igjen ikke vanskelig å be, og etter noen dager var georgierne kastet ut av Sør-Ossetia, og russiske stridsvogner sto bare noen mil fra den georgiske hovedstaden Tbilisi. Vi journalister møtte utslitte stridsvogner, og soldater i slitne uniformer, som snakket slitent, men ganske åpent, om sitt oppdrag.
Det kan trekkes tre viktige lærdommer av den korte krigen på bare fem dager. Den ene trakk Kreml, der Putin ganske nylig hadde begynt i gjesterollen som statsminister, mens Medvedev i fire år var sette-president. De satte straks igang med et radikalt moderniseringsprogram for de væpnede styrkene. Putin hadde også observert en hær med gammelt utstyr og ikke topp motiverte soldater. Den andre lærdommen trakk georgierne, som ganske snart stemte den tidligere så populære Saakasjvili ut av landet. Hans eventyrpolitikk var for risikabel for et land som framfor noe ville ha bukt med korrupsjonen, noe Saakasjvili klarte, og fred, noe han ikke klarte. Den tredje lærdommen kan vi alle trekke, nemlig at Putins Russland forlanger kontroll ved sine grenserområder og tradisjonelle innflytelsessfærer.
Det siste kan vi like eller ikke. Det er likevel en realitet som Nato verken vil eller bør utfordre. Selv om Stoltenberg og andre vestlige politikere snakker varmt om demokrati og nasjonenes rett til å bestemme sin sikkerhetspolitiske retning. Men geografi er skjebne. Det vet man ikke minst i lille Georgia.
