Vi ble minnet om tingenes tilstand forleden, da Russlands statsminister Dmitrij Medvedev sa at et georgisk Nato-medlemskap ville være absolutt uansvarlig, og «en trussel mot freden». Det sa han etter at forsvarsalliansens generalsekretær, Jens Stoltenberg, i juli igjen hadde gitt sin støtte til at Georgia er på vei mot medlemskap.

Sannheten ligger et sted midt i mellom. Fordi den «fryste konflikten» er vedvarende så vil det ikke bli en ny krig mellom Georgia og Russland, det vil være for kostbart for Georgia. Og Georgia vil aldri bli medlem av Nato så lenge konflikten er «fryst». Ganske enkelt fordi forsvarsalliansen ikke tar opp medlemmer som har uløste grensekonflikter.

Krigen for ti år siden knuste noen illusjoner. Den slo fast at Vladimir Putins Russland mener alvor med å ville dominere sine innflytelsessfærer. Geografi er skjebne. I Putins tid betyr det at landene som grenser til Russland har begrenset utenrikspolitisk handlingsrom. Det vet blant annet Ukraina, som for fire år siden gjennomførte en revolusjon fordi president Viktor Janukovitsj ville knytte landet enda sterkere til Russland. Revolusjonen handlet om Ukrainas framtid lå i å lene seg mot vest og EU, eller mot øst og Russland. Da Ukraina etter revolusjonen valgte EU ble Krim annektert av Russland, og russiske sikkerhetsorganer startet et pro-russisk opprør i Øst-Ukraina. En ny «fryst konflikt» som Kreml mener tjener russiske sikkerhetsinteresser, var etablert.