Ti-årsminne for Kieslowskis død

Den 13. mars var det ti år siden den polske filmregissøren Krzysztof Kieslowski døde. Hans hovedverk er den berømte trilogien «Blå», «Hvit» og «Rød». Cinemateket i Oslo viser i kveld «Rød», kronen i Kieslowskis trilogi - basert på mottoet i den franske trikoloren; frihet, likhet og brorskap.

KRZYSZTOF KIESLOWSKI hadde jeg kjent i mer enn 25 år, og siste gang jeg intervjuet ham, i desember 1993 på en kafé i Warszawa, så han ikke godt ut. Han hadde om sommeren fått et sterkt varsel, et hjerteinfarkt som nesten kostet ham livet. I tillegg til det arbeidspress han la på seg selv, kom alle sigarettene: Etter en samtale med Kieslowski var askebegeret fullt. Han oppholdt seg det siste halvåret for det meste på sitt landsted ved Østersjøen, skjermet mot telefoner og påkjenninger. Da han døde, 13. mars 1996, 54 år gammel, lå han på et sykehus for å bli hjerteoperert. Kieslowski var en anerkjent, prisbelønnet og høyt verdsatt filmskaper, et kraftsenter i europeisk film. Allerede i sin magistergradsavhandling skrev han at bare det menneske som er ærlig kan lage en ærlig film. Og dette holdt han seg til. Hans filmer viser oss at han var et anstendig menneske. Kieslowski var kompromissløs, og alltid dypt personlig, både når det gjaldt tema og i sitt filmatiske grep. ofte laget han fortellinger om mennesket i tvilens sentrum. I Kieslowskis filmer står mennesket ganske alene, og dets liv er i styrt av tilfeldigheter, eller av noe som er utenfor dets kontroll.

FILM VAR for Kieslowski en besettelse. Det hadde det vært fra han som ganske ung kom inn som student ved filmakademiet i Lódz. Han ble en ledende personlighet i det polske filmmiljøet på 70- og 80-tallet, etter å ha blitt uteksaminert fra filmhøyskolen i Lódz i 1969. Internasjonalt slo han i gjennom med sin film «Amatør» (1979), en satire over politisk filmsensur i hjemlandet. Kieslowski opplevde selv sensuren, bl.a. med TV-filmen «Krótki dzien pracy» (En kort dags arbeid), som ble forbudt. Den produktive og hektiske siste perioden på fem år omfattet blant annet det krevende opuset «Dekalogen» (De ti bud) med ti filmer - hvorav åtte er for TV - der hvert tema er hentet fra de ti bud. Videre trilogien «Blå», «Hvit» og «Rød», fritt basert på mottoet i den franske trikoloren; frihet, likhet og brorskap. «Rød» - den tredje i denne trilogien ble etter manges oppfatning bortdømt under Cannes-festivalen i 1994. Kieslowski selv tok det med fatning: -  I disse tider er det flere som kjøper billetter til film om dinosaurer enn om mennesker, sa han til meg i løpet av den siste samtalen jeg hadde med ham. -  Kanskje er det et behov for det, og det er det bare å bøye seg for. Ellers virket ikke Kieslowski optimistisk når det gjaldt dagens film: -  Når jeg tenker på filmen i dag, ser jeg stadig oftere for meg en kirkegård med gravstøtter, som noen eldre, usikre menn forsiktig bøyer seg over. Bortenfor dem er en motorvei full av raske biler, teknisk perfekte, men like som to dråper vann.

DEN SISTE samtalen jeg hadde med ham dreide seg om hans forhold til filmfotografer og filmbildet. -  Valget av fotografer har alltid hatt utspring i filmfaglige vennskaper, samt erkjennelsen av at andre mennesker kan tilføre filmarbeidet noe jeg selv ikke har, fortalte Kieslowski . -  De polske filmregissørene på 70-tallet hadde et svært nært forhold til sine fotografer. Forbindelsene var både av menneskelig og faglig karakter. Unntakstilstanden på begynnelsen av 80-tallet var årsak til at flere slike nære forbindelser ble brutt og mange fagmiljøer splittet. Jeg har ønsket holde ved like de vennskap som overlevde denne kritiske fasen, sa han. Selv om Kieslowski flyttet til Frankrike for å få finansiert de siste filmene, fortsatte han samarbeidet med polske filmfolk. Om forholdet til sine fotografer sa han: -Jeg har aldri forsøkt, og heller aldri ønsket, å arbeide med en fotograf jeg ikke kjenner godt. Samarbeidet mellom regissør og fotograf er kunstnerisk svært intimt. Man må kunne kommunisere med hverandre gjennom felles begreper. Mennesker fra samme kulturkrets, som har gjennomlevd samme historiske utvikling, vil vurdere mange ting likt, arbeide med et prosjekt etter en felles tanke og idé. Jeg sa at mange regissører insisterer på å bruke den samme fotografen til alle sine filmer, mens han brukte forskjellige medarbeidere i «Dekalogen» og i den siste trilogien. -  Når man lager filmer med lang opptakstid får man fort en tretthetsfølelse, en følelse av at hver ny dag er lik den forrige, og opptakene til «Dekalogen» varte i over ett år. Noen har spøkefullt formulert det slik; at hvis man alltid jobber med den samme kameramannen danner det seg huller etter kamerastativet i gulvet i studioet, for en fotograf stiller alltid kamera på det samme stedet. Jeg ville unngå for sterke likheter i de ti ulike filmene i «De ti bud». På den annen side ble det en slags konkurranse mellom fotografene. Alle visste at andre hadde ansvaret for bildene i de andre ni filmene i serien. Jeg tror alle rent ubevisst ville bli den beste av alle ti, eller i hvert fall ikke dårligere enn noen av de øvrige. Men like fullt har alle delene av «Dekalogen» en fotografisk eller billedmessig fellesnevner, til tross for ulikheter i fotografenes individuelle måter å belyse og velge kameravinkler på, deres ulikheter i temperament og tenkemåte. Skildringen av mellommenneskelige relasjoner var den samme, uavhengig av fotografenes bruk av kort- eller langobjektiv, uavhengig av kontrastbelysning eller myk belysning, håndholdt kamera eller presisjonskjøringer. Det synes jeg var interessant, for det betyr at om man jobber med en god kameramann vil manusets styrke bli overført til filmen, uavhengig av hvilke virkemidler man tar i bruk. Jeg snakker om fotografer som vil fortelle en historie filmatisk, og ikke bare lager pene, velkomponerte bilder, sa Kieslowski. .

JEG BEMERKET at filmfotografen Piotr Sobocinski (Dekalog 3 og 9, «Rød») alltid understreket bildenes tjenende funksjon i forhold til filmens fortelling. -  Enhver dyktig filmfotograf mener det. Uten fortelleren er fotografen bare opphavsmann til interessante postkort. De kan være interessante, eksperimentelle og fascinerende, men like fullt postkort, ikke noe mer. På samme måte som jeg, regissøren, ikke er noen ting uten filmfotografen, så er fotografen ingenting uten en bakenforliggende fortelling. Det handler ikke om å illustrere, men om å overbringe tingenes egentlige mening, sa Kieslowski. Han tilføyde: -  Jeg hører ikke til de regissører som til stadighet kikker i objektivet. Hvorfor skulle jeg det? Den viktigste tiden av en filmproduksjon er de innledende forberedelsene før produksjonsstart, langt viktigere enn selve opptakene. Det er i denne fasen at selve filmens konsept oppstår, takket være tusenvis av små og tilsynelatende ubetydelige avgjørelser, men også som en følge av langvarige samtaler og diskusjoner. Fotografen tar med seg sitt synspunkt, som er viktig for regissøren og av betydning for innspillingsprosessen. Men dette har ikke noe med fotografens eventuelle handlefrihet å gjøre. Det er ganske enkelt det kunstneriske bidrag han beriker filmen med. (Samtalen er gjengitt fra boken «Med hjertet i to land» av Janina J. Skreiberg, som kommer i 2006.)